Punktskrift i fortid og nåtid

Av: Tone Mathisen. Dette er hennes prisvinnende tekst fra Den Europeiske Blindeunionen (EBU) sin  skrivekonkurranse Onkyo World Braille Essey Contest.

Å  rydde i et dødsbo er en følelsesladd situasjon. Det frambringer så mange minner. Men jeg er en viktig brikke, siden jeg kan lese punktskrift.

Det er en varm klar solskinnsdag tidlig i juni 2020. Jeg står med en tung pappeske. Jeg skal bidra i å rydde i tingene, etter en nær og kjær venns uventede bortgang. En venn som både privat og i jobb i mange år, intenst arbeidet for blinde og svaksyntes rett og mulighet til å kunne tilegne seg kunnskap og bruke punktskrift. Både i papirform og digitalt.

Å skulle rydde er en følelsesladd situasjon, på så mange plan. Det frambringer så mange minner. Men jeg er en viktig brikke, siden jeg kan lese punktskrift. Og her trengs den kunnskapen. Vi setter sakte ned esken og åpner den. Opp av esken stiger lukten av punktskriftbøker. Den særegne sammensatte og deilige lukta, fra min barndoms sterke leselykke.

Jeg løfter opp den første boka. Den er tykk og tung, slik jeg husker punktskriftbøkene var. «Ringenes herre» av Tolkien. Godt valg. Jeg blar litt. Småleser. Kjenner fingrene følge linjene. Sola skinne i ansiktet. I noen minutter blir tiden borte. Denne boka ville i dag være heftet, uten permer. Produsert for å kaste etter lesning. Den gang ble det produsert for å vare. Jeg likte å ha en god stabil bok i hendene. Selv om jeg forstår og støtter endringen og utviklingen. Spesielt siden produksjonen i dag, gir mulighet til å produsere mer individtilpasset materiale i dagens hektiske samfunn.

Neste bok, nye opplevelser. Hendene møtes av bokomslaget. Den er tydelig gammel. Bare det faktum at den er sydd sammen, gir et hint om en virkelig historisk skatt. En bok med lang lesehistorie. Jeg smiler og åpner den og hendene møter det sprø gamle papiret. Leser at boka er avskrevet i 1906. Som en føljetong. Dette er før masseproduksjoner. Det betyr sannsynligvis at mange ulike hender i produksjonen, har arbeidet med den. Den gang skrev man av punkt for punkt. Nitidig og grundig. Og mange lesende fingre, har siden berørt og lest disse ordene, før meg. Nå møter alle de andre hendene gjennom tiden, i et øyeblikk, mine 2020 fingre, som akkurat selvsagt har på grunn av Covid19 for fjerde gang den dagen, fått en runde nødvendig håndsprit. Og følelsene strømmer på, gjennom lukta som stiger mot meg, den taktile opplevelsen og alle tankene, som strømmer på. Forundringen og gleden, over at denne skatten av ei bok ligger her. Ønsket om at den skal bli til nye leseopplevelser for fremtiden. Gleden over at den er tatt så godt vare på. Den sterke ydmykheten over generasjoners delte leseopplevelser, får nervene i fingertuppene til å sitre.

Bokstavene former seg til ord. Og den følelsen, er bestandig like fantastisk. Jeg kjenner et smil komme. Jeg blar sakte og tankene fylles av en sterk takknemlighet. En dyp undring over innsatsen til de flotte medmenneskene, som brukte masse krefter og tid, på å skrive av bøker, for å gi andre medmennesker tilgang til nye og positive leseopplevelser. Lite visste de, om at en kvinne i 2020 skulle stå og lese den samme teksten, som de nitidig skrev av. Og jeg forundredes og kjenner glede over hvor fint det er, at jeg 114 år senere, kan føle med fingrene på de samme prikkete sidene, som disse medmenneskene med flid, gjorde tilgjengelig.

Den gang var informasjon som dette svært sjelden. Vi tar kanskje i dag både det å kunne lese og det å innhente informasjon, som en stor selvfølge. Men det er det ikke. Mange har ment, at punktskriften ikke fungerer eller ikke har verdi. Heldigvis har også mange turt å satse på den og gjør lesing fortsatt mulig. Og selv om mye nå leses digitalt, er det fortsatt behov for punktskriften

Og tankene mine går til menneskene, som har eid boka eller lest i boka. Hvem var de, hva brukte de livet sitt til? Hvordan brukte de punktskriften? Hva har gjort at de har ivaretatt den, i alle årene fra den gang til nå. For her har mennesker gjennom å gi boka videre også formidlet viktigheten og verdien av punktskrift til nye lesere. Kan jeg delta i å påvirke, at dette blir videreført også for nye generasjoner? Ja, det håper og tror jeg!

Jeg skulle gjerne løpt tilbake i tid og gledesstrålende fortalt Louis Braille hva han og hans banebrytende arbeid, har gitt meg og så mange andre blinde og svaksynte.  Jeg husker godt, å oppleve å knekke «lesekoden». Forståelsen og følelsen av at ordene var «mine» og jeg selv kunne forstå bokstavene og sette dem sammen til forståelig tekst. Vi må som punktskriftbrukere aldri slutte å kjempe, for at nye synshemmede, skal få oppleve denne friheten og den viktige selvstendigheten punktskrift gir.

Det å bli lest for enten det er datastemme eller levende stemme, skal og kan aldri erstatte det å selv beherske ordene, kunne taktilt innhente kunnskap.

Få ting slår det å oppleve for eksempel roen over å sitte med en bok i fanget og kjenne en sommerbris stryke deg i ansiktet, mens fingrene løper over teksten. Stoppe opp, smile litt kanskje og lese setningen en gang til. Og jeg mener det å lese selv også bidrar til språkforståelse og ikke minst det gjør det mulig å lettere forstå et oppsett av en tekst.

Selv om vi i dag, har mange supre digitale og tekniske løsninger tilgjengelig, er det fortsatt en egen sterk leseopplevelse å stå med punktskrift mellom hendene i fysisk form. Og den friheten, ønsker jeg intenst at flere skal kunne få. Jeg drømmer også om at noen i 2106 skal kunne oppleve som meg, å plukke fram den gamle fysiske boka jeg stod med i hendene og kunne lese den og fortsatt forstå innholdet i den. For å kjenne på gleden av at dette er noe generasjoner av blinde har opplevd felles. Glede seg over at seende og blinde sammen har samhandlet for å formidle informasjon. Og igjen si til sine samtidige «Jeg elsker punktskriften!»

Hva når verden ikke er vant til en som deg… av Heidi Halvorsen