Du er nok verre enn meg

Av Kristin Berg. Skribent i Synlige stemmer, et KABB-prosjekt

Jeg, den blinde damen med førerhund gjør deg så usikker. Du har så mange spørsmål, så mange antagelser. Hvordan skal jeg møte din undring? Hvor langt skal jeg tøye min forståelse og imøtekommenhet?

For noen år siden var jeg på jobbreise i Trondheim. Selv om flyet var i rute og alt hadde forløpt greit var jeg temmelig sliten. På flyplassen fikk jeg god hjelp til å finne bagasjen og en ledig taxi. Før jeg hadde fått lukket bakdøren var samtalen i gang. Sjåføren spurte hvor jeg hadde vært, om jeg hadde fast jobb, om stedet jeg var ansatt var en vernet bedrift eller en ordinær arbeidsplass, om jeg hadde venner, om jeg bodde alene, om jeg klarte å lage mat og vaske boligen min. På et tidspunkt begynte jeg å bli lei, og svarene mine ble kortere og kortere. Med pågangsmot og iver overså han min manglende entusiasme, for plutselig spurte han: «Kan blinde mennesker ha et sexliv?» I løpet av et nanosekund ble det konstruert en ugjennomtrengelig samtalemur mellom oss, det siste ordet var sagt fra min side. Pleier du å spørre dine medmennesker om slike ting?

Dere har så mange spørsmål, og jeg skjønner at de melder seg. Jeg gjenkjenner nysgjerrigheten, for jeg har det på samme måte når jeg møter en ukjent livssituasjon hos et av mine medmennesker. Noen av dere har jeg fått muligheten til å snakke med og spennende og utforskende samtaler har vi formet sammen.  Oftest har jeg overskudd til å gi beskrivelser til det dere lurer på. Forhåpentligvis kan svarene gi litt innsikt og forståelse. Noen ganger er jeg sliten og tom, men det forekommer vel også at du har det sånn? Da kan det hende at du får svar som ikke er utbroderende og detaljerte. Men de fleste av mine medmennesker er kloke og forståelsesfulle, og jeg tror dere tåler korte svar så lenge jeg setter grenser på en vennlig måte.

Av og til serveres det ord som klasker meg midt i fleisen eller spenner beinet på det som så ut til å bli en vakker og lystig dag. Noen utsagn omfavner meg med et frekt, dømmende eller hatefullt gufs.  Hva tåler du da at jeg sier?

Det var høst, året var 1999. Kroppen min prøvde å hviske meg litt om en nystartet historie, men det tok lang tid før jeg lyttet og forstod. Min plutselige vegring mot kaffe var ikke nok. Magen var litt uvenner med meg om morgenen, men heller ikke dette fikk meg til å begripe noe som helst. Til slutt hevet kroppen røsten, endelig var jeg lydhør nok til å skjønne sammenhengen. Små gullfisksprell i magen sang strofer om det nye livet som var i ferd med å ta form. En stor gave skulle overrekkes til to foreldre som virkelig så fram til å bli mor og far. Så glade vi var! Så ukjent og spennende denne reisen skulle bli! En liten gutt eller jente var i ferd med å finne sin form, et fantastisk under. Men så kom også trassen og sinnet. Jeg tenkte på frasene enkelte hadde servert. Ord som sikker var et resultat av usikkerhet og manglende kunnskap. Men også de kan gi gnagsår og blåmerker i sjelen! De samme menneskene som så mange ganger hadde sagt: «Så utrolig flink du er til å få til ting – vi glemmer nesten at du ikke ser!» De kunne også si: «Dere skal vel ikke få barn.» Men det skulle vi altså, og vi gledet oss. Hvorfor kom slike ytringer fra personer jeg kjente godt, de som samtidig ga meg opplevelsen av å få til mange ting! Var det redsel for at min øyesykdom skulle gå i arv? Handler livskvalitet om hvordan synsnerven fungerer? Eller var det et uttrykk for at de ikke trodde at jeg ville klare å fylle rollen som mor på en forsvarlig og god måte? Månedene som fulgte løp på raske føtter. Så flaks for meg at jeg hadde få kroppslige plager, jeg var i superform. Så kom dagen som skulle bli bursdagen til min eldste sønn. Da  fikk jeg litt andre erfaringer!  Med andre ord, en nokså vanlig og slitsom fødsel. Da det hele var over la de den vesle gutten på magen min. I denne hellige stunden var gleden og stoltheten alt jeg registrerte. . De stelte godt med oss, jeg var sliten, men lykkelig! Etter noen få timer kom barsellegen spradende inn i rommet. Med gammelmodig og elevert røst sa han: «gid så godt å se at det er far som holder barnet, og at far er seende»! Det var som å flytte seg fra Firenze til Antarktis i løpet av et åndedrag. Takk og pris at jeg ble sint, tårene kom senere. Fremdeles kan jeg kjenne oppriktig glede over at jeg bad ham om å snu 180 grader rundt og forlate rommet, han var ikke velkommen i mitt nærvær. Var han usikker? Manglet han kunnskap? Var dette diskriminerende? Hvis han hadde sagt: «Gid, så godt å se at far holder barnet og at far er hvit». Ville du ha reagert kraftigere, i så fall hvorfor?

Så fint at disse episodene oppdrar meg, i det minste. Jeg får jo rikelig anledning til å bestemme meg for hvordan jeg vil møte andre mennesker, fordomsfri og med helstøpte holdninger.

Der satt jeg på venterommet med min velpolerte personlighet. Skulderen hadde fått juling etter et kraftig fall på isen. Legen som ropte inn pasientene hørtes så snill og hyggelig ut. Han ønsket hver pasient velkommen, stemmen hans strålte. Mitt ønske om å komme inn til nettopp denne legen ble innfridd. Han tok meg varmt i hånden og lyttet til min bestilling. Allikevel virket han litt fraværende. Så kom det typiske spørsmålet: «Har du alltid vært blind!» En blanding av irritasjon og skuffelse meldte seg. Han som hørtes så koselig ut, måtte han også bry seg med øynene mine! Jeg kom ikke til legen for å snakke om mitt nedsatte syn, jeg hadde vondt i skulderen. Det var ikke med entusiasme jeg avleverte mitt korte svar. Så fortsatte han: «Beklager så mye at jeg spurte så direkte. Da jeg så deg på venteværelset la jeg merke til førerhunden din. Så kikket jeg på deg, og du virket så tilfreds, det så ut som om du rett og slett var veldig fornøyd med livet.» Tankene føk fort, hva var det han ville fram til? Han fortsatte: «Du skjønner, jeg har en datter som akkurat er ferdig med å studere medisin. Nå har vi akkurat fått vite at hun har en progredierende øyesykdom, hun kommer til å miste synet ganske snart. Hun er så deprimert, og jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne. Men så kikket jeg på deg, og jeg fikk så lyst til å fortelle henne om vårt møte. Er det ok?» Jeg hadde ikke tatt feil av ham, han var en sympatisk og vennlig person. Men du tok kanskje feil av meg, for jeg er nok dessverre ikke bedre enn andre mennesker. Jeg dømmer også situasjoner for raskt noen ganger. Denne dagen var det jeg som fikk en velfortjent klask på hånden.