Å våge å gå ut i livet

Av Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

Etter at jeg mista synet har jeg holdt meg til kjente veier og innlærte løyper. Jeg har tenkt at det må være slik, at jeg ikke har noe valg. I dag gikk jeg for første gang ut i det ukjente, utenfor grensene jeg har satt opp for meg selv.

Det er sjelden jeg ikke får sove, men av og til har dagen satt så dype spor at jeg ikke klarer å slippe tak i den. Slik er det i natt. Jeg er på et kursopphold i vakker natur. Skog, vidde og visstnok en fantastisk utsikt utover Mjøsa. Bare det å komme hit, til et fremmed sted med ukjente mennesker har vært grensesprengende nok i seg selv. Planen min var å holde meg mest mulig i ro, være minst mulig til bry for de andre og følge program og forventa aktivitet. Den planen ble grundig spolert i dag.

Jeg har for første gang som blind våga å virkelig sanse og ta inn en del av livet som jeg hadde stor glede av da jeg kunne se. Det er nesten ni år sida jeg mista synet helt. Uten at jeg egentlig har lagt merke til det lot jeg nysgjerrighet og utforskertrang også forsvinne sammen med synet. I frykt for å være til mer bry enn nødvendig, og i strevet med å tilpasse meg i livet som blind har jeg ikke hatt plass til den delen av meg.

I dag tidlig ble rammene jeg hadde plassert meg selv innenfor sprengt i stykker:

Jeg gjorde noe jeg ikke har gjort før – i alle fall ikke i blind tilstand. Jeg utforska. Jeg gikk utenom de innlærte løypene. Jeg våga å prøve meg fram, famle, kjenne, ta på, finne ut! Først gikk jeg opp til et lite kapell i skogen. Jeg hadde gått dit med en ledsager noen ganger før, men det var utrolig tilfredsstillende å oppdage at det fungerte! At jeg bare kunne gå ut av rommet mitt, gå ut i skogen akkurat når jeg følte for det, sette meg stille i kapellet.

Så gikk jeg for å finne hagen. Jeg hadde vært der sammen med noen dagen før, men ikke lært meg veien dit. Jeg var spent, litt redd og holdt på å gi opp. Jeg gikk flere ganger feil, rotet meg litt bort, men til slutt fant jeg det jeg var ute etter. Ved å lete og føle, undersøke mulighetene. Jeg fant trærne, stolene, steinsofaen, trappa, og sauegjerdet. Det ble flere runder rundt huset, ned veien, inn i hagen. Det er ikke helt til å beskrive hvilken frihetsfølelse det ga! Å bare gå i vei og føle meg trygg, selv om jeg ikke gikk i akkurat en innlært rute! Jeg gikk bare og smilte, hadde lyst til å le høyt!

PÅ kvelden fikk jeg enda en dyrebar gave. Personlig synstolkning av en film.

Deler av kvelden satt jeg anspent og bekymra meg for at synstolken skulle bli lei, at han forstyrra de andre, eller at jeg stjal for mye oppmerksomhet.

Men det meste av kvelden koste jeg meg skikkelig, ja, jeg nøt å få være en del av fellesskapet. Jeg gleda meg over å høre synstolkens engasjerte forklaringer og ble også grepet av budskapet og innholdet i filmen.

Og nå sitter jeg her og får ikke sove. Med tårer i øya og klump i halsen. Et kaos av følelser. For det var til tider kampfullt å ta i mot alt dette! Jeg tror jeg begynner å forstå hvor mye glede og kjærlighet jeg går glipp av når jeg holder meg innenfor de strenge rammer og grenser jeg har satt opp for meg selv – for ikke å bli for plagsom for omgivelsene mine. Det er rett og slett livsutsugende!

Kan hende det også gjør det vanskelig for de rundt meg å vise omsorg?

Jeg tenker: Kanskje er dette nåde? Kanskje lokker Gud meg til å gå utenfor mine innlærte ruter eller mønstre også ellers i livet – til å smake sterkere på friheten, på gleden?