All inclusive eller bootcamp?

Har du noen gang vært på en all inclusive-ferie? Fra du ankommer hotellet og til du forlater det kan du legge lommeboka innerst i skapet og gå til duk og dekket bord uten tanke for hva det koster. Det er nemlig betalt på forhånd. Du kan tusle ut i dagen uten en eneste bekymring for hva du skal spise, hvor det skal skje eller hva det vil koste. Alt innenfor rimelighetens grenser, det skal sies. Champagne og kaviar kan du ikke forvente, men det er som regel nok å velge i hvis du ikke er altfor kresen.

Bootcamp er andre boller. Her får du ikke noe gratis nei. Dette er trening med militær disiplin. Styrke- og intervalltrening som svir og krever fullt fokus og innsats.

Etter en lang sommer preget av late dager på hytta i all inclusive-modus, er jeg nå kastet ut i bootcampen, og det gjør vondt over alt! En ting er støle muskler og ømme ledd, noe helt annet er alt man burde! Det skal ryddes, legges planer for et nytt semester og spises sunt. Det handler om å bli en bedre utgave av seg selv, og det er ikke smertefritt!

Hva har dette med KABB å gjøre tenker du sikkert nå? En hel del kan jeg fortelle deg.

I løpet av sommeren har KABB gjennomført flere arrangementer. Her er det all inclusive som gjelder. Ved å tilrettelegge så godt vi bare kan, håper vi det blir noen dager med hvilepuls for våre medlemmer. Lave skuldre og hvilepuls kan ellers være mangelvare ute i den store verden.

Hvordan ville en hverdag som blind eller svaksynt fortone seg for meg? Bare tenk deg et besøk i butikken uten å se! Hvordan i all verden er det mulig å holde orden og finne de rette tingene i boligen din? Hvor ligger hva i kjøleskapet, hvordan er holdbarheten og koker det passe nå? En hverdag i blinde ville nok oppleves mer som en sammenhengende bootcamp enn et all inclusive-opphold for deg som leser dette.

Hvordan tror du en som er blind eller svaksynt opplever det å være med i en menighet eller forsamling nær deg? Blir det høye skuldre og en følelse av å ikke passe helt inn? Hvis lokalene fungerer som hinderløype og forkynnelsen fokuserer på at du må bli en bedre utgave av den du faktisk er, skjønner jeg at det er mer fristende å holde seg hjemme.

Hvis opplevelsen derimot blir at her er det tilrettelagt, og jeg får komme som jeg er, og fortsette å være sånn, ja da ville jeg kommet tilbake.

Det er ikke bare blinde eller svaksynte som glimrer med sitt fravær i kirke- og menighetsliv. «Funksjonshemming i kirken» er et nystartet studie på Vid vitenskapelige høgskole, og jeg er med. En del av pensum er en studietur til Solgården i Spania. Der var det en ukesamling for funksjonshemmede og ledsagere fra hele Norge. For en fest! Hvorfor må jeg reise helt til Spania for å oppleve dette? Det ble et fellesskap uten like, måltider, samlinger, dans, gudstjeneste, latter og tårer i en salig blanding. Vi trenger fellesskap på tvers av funksjonsevne! Hvis du hadde spurt meg om hvem som hadde nedsatt funksjonsevne på Solgården første dagen, er jeg usikker på om svaret hadde blitt student(er) eller deltager(e). Jeg var på bootcamp de første dagene, alt var nytt og ukjent.  Fellesskapet og samværet ga trygghet, og det ble all inclusive på meg også til slutt.