En blindtarm på Kristi kropp?

Av Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

Det å være ønska er noe de fleste setter pris på. Men er det bruk for alle i menigheten? Kan det virkelig stemme at hvert eneste menneske hører til og har sin rettmessige plass på det som kalles Kristi kropp?

Jeg sitter omtrent midt i forsamlingen. Det er mennesker rundt meg på alle kanter. Mennesker jeg ikke kjenner, og som ikke kjenner meg. Jeg sitter der passiv uten å synge, uten å åpne munnen i det hele tatt. Veit ikke hvor jeg skal feste blikket eller om jeg burde ha smilt og hilst på sidemannen min eller ei.

Kanskje du tror at jeg aldri har vært på et kristent møte før, at jeg av den grunn holder munnen lukka. Eller kanskje du tenker at det må være sosial angst jeg strever med? Begge deler kunne vært mulig, og kanskje de som sitter rundt meg denne dagen tenker i slike baner. Hvis de ikke så den hvite stokken min da jeg kom inn i lokalet da, og faktisk skjønte at det var en blindestokk og ikke en pekestokk. Nå ligger stokken pent sammenbretta i veska, så nå synes det ikke lenger på meg at jeg rett og slett ikke kan se.

På et vis er det noe litt komisk i hele situasjonen. Her sitter jeg, stille som en mus, anonym og usynlig (innbiller jeg meg hvertfall). Vanligvis når jeg er på kristne møter – noe jeg har vært temmelig ofte, har jeg pleid å være en av dem som står på senen og synger, spiller piano, har dokketeater eller andre innslag. Og da er det plass til min hvite stokk, alle kan se den, folk forstår at det er BLIND jeg er, ikke redd, usynlig eller møtefremmed…

I grunn er jeg overraska over hvor ekkelt jeg synes det er å sitte her så stille og anonym. For er det ikke akkurat det jeg så ofte savner? Det å kunne være bare meg, bare Heidi, uten at noen kobler meg som «den blinde pianisten»?! Men nei, her jeg sitter føler jeg bare en vanvittig usikkerhet. Skulle nesten ønske det stod «blind» i panna mi… Eller hvertfall at de visste hvor flink jeg er til både å synge å ha dokketeater!

Jeg er redd for at noen skal tro jeg er helt fjern eller dopa eller noe. Hva om sidemannen sender meg smil og blikk som jeg ikke ser, og hva skal jeg gjøre under kollekten? Hvordan skal jeg klare å få med meg når det er min tur til å ta i mot bøssa som sendes rundt? Og hva om det er nattverd? Jeg aner ikke hvor jeg skal gå eller hva slags praksis de bruker å ha i denne forsamlingen.

Midt i tankekaoset er det en Bibeltekst som bryter seg vei fram i hodet mitt: «Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.»

Her sitter jeg altså, midt i menneskemengden, midt i det som er beskrevet som Jesu kropp i bibelteksten. og så føler jeg meg fullstendig utenfor; usynlig, liten og ubetydelig. Følelsen av å være innesperra er ganske nærliggende. Er jeg et fremmedelement? I så fall er begrep som «integrering» og «inkludering» ganske på sin plass også i et kristent fellesskap. I det siste har jeg imidlertid hørt et nytt begrep som jeg liker bedre: «ikke ekskludering». Nettopp på grunn av bildet om at menigheten er Kristi kropp og at man ikke kan inkludere eller integrere noe som allerede hører til på kroppen. Man kan rett og slett la være å ekskludere.

Det er egentlig en fin tanke, et godt utgangspunkt for å fremme holdninger og tanker om at det er rom for alle, at alle hører med, at alle har en viktig plass. Jeg klarer likevel ikke helt å la være å lure på om det finnes fullstendig ubrukelige kroppsdeler, at det er noen det er best å være foruten?

For jeg sitter fremdeles her og føler meg utenfor og innesperra. Fanga mellom en masse mennesker jeg ikke kjenner, fanga i mine egne tanker om hva som er passende oppførsel og hva andre kanskje tenker om meg. Hva hadde skjedd om jeg hadde gjort det jeg egentlig har lyst til? Nynne med av full hals på de kjente melodiene, selv om jeg ikke kan teksten. Huke tak i en arm (eller eventuelt spørre sidemannen pent) om å få «henge på» til nattverdbordet? Gi blaffen i om jeg passivt lar kollektbøssa gå rett forbi meg og folk tror jeg er gjerrig (for det finnes da vipps)?! Jeg liker ikke helt denne muligheten for at jeg kanskje selv lar meg ekskludere – hvis det er det jeg gjør? Kroppsdelene hjelper hverandre når det trengs? Kanskje jeg selv skal tillate meg å høre til? Kanskje finnes det ingen ubrukelige kroppsdeler når det kommer til stykket… eller??

VEDHENG

Først: Integrering

Så: Inkludering

Nå: Ikke ekskludering

Fordi vi alle skal få høre til

Vi er alle del av samme kropp

Med ulike lemmer og funksjoner

Hver har sin viktige plass

sin helt unike verdi

Men hva med meg?

Jeg er blindtarmen

Vedhenget som ingen vil ha