En liten hånd i min

 

Den lille hånden er plutselig i min, og med et lett trykk gir den meg beskjed om å forandre litt kurs….
«Det er en stor vanndam foran deg farmor», hvisker han forsiktig.

Av Helena Redding

Her kan du høre Helena Redding lese teksten

Så vandrer vi videre på vår vei til å besøke endene ved dammen. Et par minutter senere gir han klar beskjed om at det kommer en elbil kjørende der vi skal krysse.

«De er så vanskelige å høre farmor, men vi bør vente litt, før vi krysser veien.»

Hva har skjedd? Hvordan har denne lille tassen oppfattet situasjonen uten at vi har satt ord på den? Uten at vi har snakket om min synshemming, forklart min situasjon, og mine utfordringer? Har han lagt merke til hvordan andre oppfører seg rundt meg, eller ligger det noe i oss, og måten vi ser hverandre på, når vi virkelig åpner opp sansene våre? Tar vi automatisk inn slik informasjon? Det er riktignok ikke min opplevelse med voksne, men kanskje barn gjør det? Kanskje de er mer åpne for slike inntrykk?

Gjennom pandemien har ikke gutten og jeg tilbrakt så mye tid alene sammen utendørs. Før pandemien var han kanskje for ung til å legge merke til mine utfordringer når vi var i farta. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at noe har forandret seg. Totalt. Han har visst at jeg er blind, men vi har aldri snakket om det eller de utfordringene som det kan gi. Vi har spilt kort sammen, puslet og lekt med lego, men han har holdt på med sitt og aldri vist interesse for å bistå, synstolke eller tilrettelegge. Det er det andre som har gjort. Kanskje han ikke ville trenge seg på? Eller, kanskje han ikke var moden for oppgaven?

Vi går sammen slik vi har gjort så mange ganger før. Vi prater om alt mellom himmel og jord – men nå, nå legger han også merke til og oppfatter situasjoner hvor det er viktig å gi beskjed, passe på, fortelle om… før vi så fortsetter videre på vår vei, i en verden full av spennende opplevelser.

Vel framme hos endene finner tassen igjen det naturlig å synstolke det han ser. Han forteller om Sinnataggen, anda som småbiter i de andre rundt og stjeler all maten. Om Mr. Duck, en stor and som har skadet foten og halter litt. Og vår gode, nære kontakt har plutselig utviklet seg til et vakkert samspill, hvor begge er opptatte av trygghet, og felles opplevelser. At vi ser det samme, og nyter – i fellesskap.

Det er noe fascinerende med barn. De er så flinke til å være i nuet, være til stede i øyeblikket. Ifølge Loris Malaguzzi er barn født med hundre språk, men vi frarøver dem 99 av dem. Jeg vet ikke om det er noe i dette, men barn har i hvert fall så mange ulike måter å se verden på, forstå verden på, og undres over verden på. Alt er spennende, enten det er hvilken ferd tusenbeinet på trestammen er på, som hvordan grottene har blitt til, eller hvordan noen egg kan ha to plommer. Alt interesserer. Verden er et spennende sted, og mennesker vekker stor nysgjerrighet.

Vi stikker innom butikken på veien hjem, handler litt til middagen. Jeg har innkjøpslisten klar, og gutten finner frem varene. På impuls sjekker han at grønnsakene ser fine ut, og at datostempelet på melken er innenfor. Vi prater og koser oss, og planlegger aktiviteter etter middag.

«Farmor, kan vi spille Rummy etterpå.»

«Rummy? Det spillet kan jeg ikke.»

«Rummy er morsomt farmor, da har man sånne dominobrikker – men brikkene har forskjellige tall på. Tallene er i relieff, så du kan fint kjenne de med fingrene, jeg er sikker på det.»

Igjen overrasker han meg, at han har tenkt også på det taktile.

«Eneste jeg ikke er sikker på farmor, er om du kan kjenne hvilke farge hvert tall har. Det finnes fire forskjellige farger, og jeg husker ikke om de har merket brikkene annerledes etter farge.  Hvis ikke, da kan vi jo spille sammen på lag.»

Han stopper opp litt.

«Men farmor, hvis de ikke har merket brikkene slik at du kan kjenne hvilken farge de er, skal jeg sjekke på esken hvem har laget spillet, og vi kan skrive til dem og be dem fikse det. Det er jo så rart å lage sånne spill, og gjøre dem slik at ikke blinde også kan spille. Det blir bare for dumt.»

Og akkurat der har vi plutselig fått familiens nye likestillings- og integreringsminister på plass. Barn forstår mye uten ord. Leser situasjoner så mye bedre enn oss voksne, som ofte har det for travelt til å legge merke til det som skjer rundt oss. Og de er så åpne og ærlige at det går så fint å prate om alt de måtte lure på.

Det vakre samspillet mellom mennesker, når vi ser hverandre, forstår hverandre, og leser alle de viktige beskjedene som står skrevet i luften vi puster. Det gjør noe med meg.  Det er her vi puster magi i livet. Det er i de unge jeg ser hvordan verden faktisk kan forandre seg til det bedre. De er opptatte av mulighetene, og lar som regel begrensningene stå igjen på sidelinja. Måtte vi alle lære å bevare mer av barnet i oss.

Og farmor, ja hun farmor kan være litt for snever og innesperret i sitt tankesett, så kanskje også hun må lære å være mer opptatt av mulighetene fremfor begrensningene i livet.