Er det ok å kalle noen for annerledes?

– Du er annerledes og kan ikke kreve å bli behandlet som noe annet, sa en av vår kirkes ansatte til meg. Jeg er prest, og utsagnet kom fordi jeg er sterkt svaksynt. Etter at det verste sjokket hadde lagt seg, har det gitt meg mange tanker.

Hele livet har jeg hørt motsatt, i hvert fall av de aller fleste. Jeg har erfart at når jeg har blitt behandlet likt som alle andre mennesker, har alt fungert best. Men de gangene jeg har møtt folk som har sett på meg som annerledes, hjulpet meg litt for mye, gitt i overkant mye empati og medfølelse, har det ikke vært så lett å møtes på samme linje. Når jeg møter mennesker, og vi kan se på hverandre som likeverdige, ja da kan jeg gi mest av meg selv, gjøre det jeg er god på. Da er det også noen som lytter til refleksjonene mine, og det jeg har å formidle og bidra med. For vi både lytter og snakker på en annen måte til dem som vi definerer som annerledes enn oss selv.

Jeg tror samfunnet rundt oss har et behov for at vi skal være mest mulig lik hverandre, Vi kjenner oss tryggere da. Jeg jobber som prest og er en helt vanlig person med barn som jeg henter i barnehagen som må følges til fritidsaktiviteter. Jeg gjør de vanlige tingene, slik alle foreldre gjør, men jeg ser ikke så godt.

Jeg mener bestemt at vi ikke har rett til å definere mennesker som annerledes. Vi er alle ulike og lever ulike liv, og jeg undrer meg på hvorfor og hvordan jeg skulle være annerledes enn andre. Jeg ser mindre enn andre. Et liv med mindre syn har gitt meg erfaringer jeg nok ikke hadde hatt om jeg hadde sett godt, men vi får da alle livserfaring med utgangspunkt i den livssituasjonen vi har og den livsbagasje vi bærer med oss.

Jeg lever et liv som er forskjellig fra mange. Vi har ulike yrker og ulike interesser ulike muligheter og ulike relasjoner. Derfor er vi ulike, og det blir sett på som en ressurs i kirke og samfunn, men om vi ikke ser nok, hører nok, snakker rent nok, går rett nok, forstår godt nok, skal vi plutselig være annerledes isteden for ulike. Med et sånt stempel må man kjempe seg frem. Da må du være best i alt annet for å kompensere for det du mangler eller har for lite av. Det kan til tider være strevsomt, og i noen tilfeller en umulig oppgave. Vi kan ikke ha en slik kirke. Gud skapte mennesket i sitt bilde lærer vi i Bibelen. Det er ikke en utvalgt gruppe som er skapt i Guds bilde. Det er alle.

Jeg ønsker meg et samfunn – og ikke minst en kirke – hvor vi tør å se på alle mennesker som ulike ressurser inn i fellesskapet. Hvor alles egenskaper og livserfaringer blir verdsatt.  Alle har begrensninger, hvorfor skal noen begrensninger gjøre deg annerledes enn andre?

Vi lever alle liv som ligner hverandres. Det er ikke bare nedsatt funksjonsevne som skiller. Livene våre blir aldri like. Derfor kan vi ikke dømme om andres liv. Vi vil aldri kunne se helheten. Selv om vi oppfatter at noen har opplevd livet likt som oss, vil opplevelsene og erfaringene alltid være forskjellige. Og da kan vi vel heller ikke kalle noe for annerledes?

Les mer fra Benedicte Aass her