Er jeg handikappet mitt?

Heidi Halvorsen er fast skribent i Synlige stemmer – et skriveprosjekt i KABB

Hvordan ser andre meg? Overskygger den hvite stokken meg som person? Gjør blindheten min meg så annerledes at det blir vanskelig å forholde seg til meg?

Dette er en utfordrende tekst å skrive. For temaet kan like gjerne speile mine egne fordommer som noen andres. Det er bare det at jeg møter det så ofte, og det opprører meg like mye hver gang. Kanskje har vi en god del fordommer mot hverandre og oss selv de fleste av oss?
Uansett: her er min historie:

Jeg har vært blind i over ti år. Jeg er gift, har to barn, jobber på en skole og har ellers et ganske vanlig liv. Hjemme blant mine nærmeste tenker jeg ikke så mye på at jeg ikke ser. Jeg er vant til det – og de rundt meg er vant til det. Vi har hver våre oppgaver hjemme, slik de fleste familier har. På hjemmebane er jeg Heidi, kone, mamma og venninne. Jeg er flink til å spille piano, bake, rote og trøste, mindre god til å rydde, være konsekvent, lage middag og kjøre bil.

Men så… så snart jeg kommer ut på bortebane skjer det en endring. Plutselig opplever jeg da å ikke lenger være MEG på samme måte. I stedet blir jeg forvandla til BLIND i møtet med omverdenen. Til tross for at jeg begynner å få lang erfaring med dette, er det vanskelig å venne seg til. Det er som en omvendt Supermann. Han går fra å være en klumsete fyr som ingen regner med til å bli en helt. Jeg går fra å være et menneske til å bli et handikap som egentlig ikke passer inn.

Her er noen eksempler: Jeg får høre stadig vekk at jeg til tross for at jeg er blind ser ganske normal ut. Det er nok hyggelig ment, men hva så? Tenk om jeg ikke hadde sett såkalt normal ut? Hadde det betydd noen forskjell? Jeg får også stadig skryt av ting jeg klarer som du sikkert ikke har fått ros for siden du var tre år. For eksempel at jeg klarer å spise med kniv og gaffel, at jeg kan gå i trapper eller at jeg får til å kle på meg selv. Jeg har hørt at billige poeng også er poeng, men det er vanskelig å bli oppmuntra av slik ros, synes jeg.

Når noen snakker om meg som om jeg er døv eller ikke forstår i tillegg til at jeg ikke ser, eller når det blir presisert at det er bra jeg har ledsager med så vi kan finne på noe annet når aktiviteten trimgruppa skal utføre ikke passer for meg. Eller når det blir høylydt presisert at i dag er det en blind dame med oss, så vi har forandra på programmet vi egentlig hadde planlagt. da blir jeg brått forvandla til en hjelpeløs, blind stakkar.

I slike situasjoner – og mange flere som ligner – lurer jeg på om mitt selvbilde er helt feilslått. Har jeg overvurdert mine egne evner? Er det at jeg er blind et større problem enn jeg skjønner selv? Er det virkelig så mye ekstra bryderi å ha meg med på ting?

I følge Norges Blindeforbund er det over tusen personer i Norge som er fullstendig blinde. Ikke et veldig konkret tall, men det vil si i overkant av 0,2 % eller 1 av 5000, med andre ord ganske få. Kan hende det av den grunn ikke er så rart at jeg mange ganger opplever å være et fremmedelement? Kanskje bør jeg i større grad ta med i beregningen at folk blir usikre i møte med meg, at de ikke vet hvordan de skal forholde seg eller hva de skal gjøre eller si. På samme tid er det å ikke se noe alle i en viss forstand kan relatere seg til. De aller fleste har vel forsøkt å lukke øynene og forestilt seg hvordan verden og livet da ville være. Mørkt, trist, hjelpeløst og innestengt?

Det er bare det at for meg oppleves det som regel ikke slik. jeg er først og fremst et menneske, og dernest et menneske som ikke er ved mer enn sine fulle fire… Jeg blir ikke fornærma av at folk kaller meg blind – jeg er jo det, eller at de bruker synsrelaterte uttrykk som «vi sees» eller lignende. Det er ikke på det planet, den slags ord bruker jeg selv. Det handler mer om slike eksempler som er nevnt ovenfor, og som oftest er uttrykt som komplimenter eller for å tydeliggjøre hva som er gjort av ekstrainnsats for min skyld. Det er da jeg opplever å bli redusert til handikappet mitt. Det er da jeg lurer på om det egentlig er rom for meg.

DOBBEL KOMMUNIKASJON

Vi vil ha deg med!
…du ser tross alt ganske normal ut
Kom og bli med oss!
…handikappet ditt kan jo skjules
Vi er et inkluderende fellesskap!
…Bare du tilpasser deg oss

Du kan bli med oss på alt vi gjør!
…Men legg bort hjelpemidlene, de vekker oppsikt
Vi er glade for å ha deg med!
…bare du ikke er til bry
For vi er et inkluderende fellesskap!
…Så lenge du ikke er FOR annerledes

Hva om
Jeg hadde to hoder, eller at øynene gikk i kryss?
Hva om
Funksjonshemmingen min kunne sees på tre mils avstand?
Hva om
Jeg var helt avhengig av hjelpemidlene mine og de var selvlysende oransje?
Hva om
Jeg trengte hjelp til mye, noe som hindret din effektivitet?

Hadde det vært plass til meg da?
Rom for meg da?
Verdidebatt og store ord sier at det er det
Møtet med hverdagen gjør meg usikker