Et hjelpemiddel som ikke kan settes i boden
– Førerhunden min er blitt en del av livet mitt. Jeg er så glad for å ha en firebent venn.
Johanne Ausel (19) bor i Kristiansand. Foreløpig bor hun hjemme hos foreldrene mens hun går på videregående skole.
– Jeg tar studiespesialiserende over fire år, med musikk, dans og drama. Det betyr at jeg har litt bedre tid til å jobbe sammen med førerhunden min Hans, sier Johanne.
Hun fikk førerhund for omtrent seks måneder siden.
– Førerhund er et fantastisk hjelpemiddel. Det er både fint og utfordrende å bygge relasjon med hunden, men det er jo et ekstra vesen å passe på, forklarer hun.
Taxiproblemer
– Jeg føler at jeg blir godt mottatt overalt hvor jeg kommer sammen med hunden, til og med hos tannlegen. I både butikker og restauranter har det gått fint, men i taxier har jeg opplevd store problemer. Selv om jeg bestilte taxi og gav beskjed om førerhund, nektet sjåføren å kjøre meg. Dette gjentok seg flere ganger i forbindelse med kjøring til skolen, og det endte med at jeg ofte kom for sent på skolen. Slik skal det ikke være. Det gikk inn på meg. Da jeg ble nektet hver gang, følte meg ikke velkommen. Mange vet heller ikke hvordan de skal forholde seg til en førerhund med sele på. Man skal for eksempel ikke klappe den eller gi den oppmerksomhet.
– Det hender jeg har litt høye skuldre, når jeg er redd for å bli nektet adgang forskjellige steder. Men jeg har funnet ut at det lønner seg å møte uvitende mennesker på en god måte, – i stedet for å gå i angrepsposisjon eller være spydig.
Personlighet
Etter et halvt år sammen føler Johanne at hun og førerhunden er blitt ganske godt kjent med hverandre.
-Jeg ser at han har personlighet. Og det har skjedd en stor utvikling om jeg sammenligner samarbeidet vårt fra de første dagene til nå. Jeg vet hva han synes er gøy, men også hva som ikke er så lystbetont.
Her om dagen ville han for eksempel ikke ha på sele. Det var som om han gikk til streik! Så hundene har gode og dårlig dager de også.
Hun forteller at det i starten opplevdes som litt strevsomt å ha en hund å ta hensyn til hele tiden, men at han nå er en naturlig del av hverdagen.
-Han er en del av livet mitt, og ikke bare en som tar all oppmerksomhet. Han blir tryggere på meg og tryggere på omgivelsene, men han er et dyr og kan ta seg friheter. En førerhund er et urolig bra hjelpemiddel, men det kan ikke legges bort eller stues vekk i boden. Hans trenger kos, oppmerksomhet og mat. I starten er det en litt fremmed tanke at en må være tilstede for hjelpemiddelet sitt hele tiden.
Mistet synet
Johanne forteller at hun mistet synet som følge av operasjoner for hjernesvulst. Først mistet hun alt synet på høyre øye, og hadde 25 prosent restsyn på det venstre.
-Selv om jeg mistet mye av synet da, følte jeg meg ikke så handikappet. Det var lett å tilrettelegge.
Men i 2010 ble jeg operert igjen for hjernesvulst og ble totalt blind. Senere fikk jeg to prosent syn tilbake på venstre øye. Det lille jeg ser er 100 prosent klart. Jeg kan se ansikter, farge, og jo mindre ting er, jo mer får jeg inn i synsfeltet mitt. Men jeg regnes som blind, selv om jeg ikke føler meg som det. Jeg kan faktisk sminke meg og se forskjell på melk og juice. Men jeg er helt avhengig av å stå stille. Da er det fint med førerhund, for det jeg virkelig savner er orienteringsevnen.
Godt tilbud fra KABB
Johanne har ikke vært aktiv på KABBs arrangementer, men er medlem.
– Jeg har lånt en andaktsbok på lyd, og synes det er fint. Jeg liker å kunne laste ned bøker i appen «Lydhør» på mobilen og lytte selv. Det at det finnes tilbud med Bibelen og andaktsbøker på lyd, er viktig. Det finnes så mye fin litteratur, sier Johanne.
Hun forteller at hun liker å strikke mens hun hører på lydbok.
– Jeg strikker ikke akkurat mariusmønster, men strikking går fint. Jeg startet med tykke pinner og tykt garn. Etter hvert blir en flinkere til å kjenne maskene med fingrene for jeg klarer ikke bruke synet til det. Strikking er avkobling. Da kan en ha tankene et helt annet sted.
Flytte hjemmefra?
– Jeg har vært i tankeprosessen lenge. Jeg gleder meg til å flytte hjemmefra når den tid kommer. Det føles trygt å bo med mamma og pappa, men når man blir eldre, har en et behov for å klare seg selv og være selvstendig. Jeg ser andre synshemmede som bor for seg selv, og jeg tenker; det kan jeg også få til. Det er ikke skummelt. Jeg tror det kan bli en større overgang som synshemmet. Det kan bli mange utfordringer med praktiske ting som vasking av tøy og renhold. Også er jeg opptatt av interiør, ting skal passe sammen.
Johanne håper på å få brukerstyrt personlig assistent, eller benytte seg av andre ordninger.
-Jeg vil bli en selvstendig voksen. Det er like viktig for oss synshemmede som for alle andre. Men jeg ønsker ikke å flytte ut helt samtidig som jeg begynner å studere. Om jeg bor hjemme i starten av studiene, vil overgangen bli mykere. Det er så mange som har klart det før meg, så jeg skal nok også klare det, smiler Johanne Ausel.
