Evig prøvekanin

 

Noen vil ha blindeskolene tilbake. Det er et nederlag for skolen som ikke makter å gi blinde og svaksynte barn den undervisninga de har krav på.

I en undersøkelse i fjor ble 60 synshemmede ungdommer mellom 16 og 22 år spurt ut om skoletida. 65 prosent svarte at de hadde blitt mobba, mange av dem alvorlig. Det er ikke lett å lære i en slik situasjon, særlig når lærerne heller ikke har den kompetansen de trenger. 40 prosent har fått fritak fra ett eller flere fag.

På ungdomsskolen hadde jeg en fantastisk assistent som hadde hatt en synshemmet elev før meg. Hun er en av de viktigste grunnene til at jeg hadde det bra der. Det, og at de sendte flere lærere på kurs hos Statped. Normalen er usikkerhet og uvitenhet hos ansatte, ikke trygg kompetanse. Jeg er ikke en del av den stygge statistikken, men har mange venner som er det. Det imponerer meg at mange kommer seg gjennom og ut i jobb når skoletida har vært en slik kamp.

Jeg merket det godt når lærerne hadde vært på kurs. Det de lærer der er avgjørende for den faglige tilrettelegginga, og viktigst, hvordan man sørger for at den synshemmede eleven blir inkludert og ikke utestengt og mobba. Det er ingen spøk å ha mat og helse når medelevene dine tvinger deg til å vaske opp uten hansker i glovarmt vann så du brenner deg. Og det er ikke lett å komme seg til timen når de stenger deg inne på do og kommanderer deg til å synge før du får slippe ut. Dette er dessverre ikke tenkte eksempler, men noe ei venninne fortalte. Barns usikkerhet overfor folk som er annerledes fører gjerne til uskyldig utforsking og testing, men dette kan utvikle seg til noe mye verre om man ikke snakker om det. Nøkkelen er god og ærlig informasjon. På barneskolen fortalte foreldrene mine om min synshemming, og seinere har jeg selv informert om det, slik at det hele blir ufarliggjort. Jeg er overbevist om at dette er en av hovedårsakene til at jeg har sluppet unna mobbing.

Tidligere gikk blinde og sterkt svaksynte i Norge på blindeskole, i Trondheim eller Oslo. Nå er situasjonen blitt så alarmerende at ordet blindeskole har kommet opp i debatten igjen. En av de jeg snakket med i forbindelse med denne artikkelen er Sverre Fuglerud, seksjonsleder i Blindeforbundet. Han forteller:
– Jeg har selv gått på blindeskole. Vi får en del henvendelser fra foreldre som ønsker et blindeskoletilbud. Det har sine store ulemper, særlig dette at elevene reiste langt hjemmefra veldig tidlig og tilbrakte lite tid med familien. Vi vil ikke tilbake dit, det er det veldig få som mener, men å ha tilbud i perioder kan være aktuelt. Han forteller at videregåendetilbudet for hørselshemmede på Briskeby ser ut til å fungere veldig godt. De har så å si ikke frafall. Fuglerud nevner også at døve elever har oppfølgingsopplegg 1-6 uker i året, mens Blindeforbundet slåss for å beholde Statpeds klassetrinnskurs hvert år.

Jeg husker godt klassetrinnskursene. Vi reiste på kurs ei uke hvert skoleår og lærte punktskruift, IKT og praktiske og sosiale ferdigheter sammen med synshemmede på samme alder. Disse kursene betydde mye for meg, både faglig og sosialt. Statped arrangerer slike kurs, og også personalkurs for lærere og andre medarbeidere i skolen. Ida Utne som vokste opp i dagens inkluderte skole og nå jobber i Statped Midt, sier til meg at utfordringa deres er å overbevise skolene om hvor viktig slik opplæring er:
– Det er kommunen som betaler for å sende lærere på kurs, og med en presset kommuneøkonomi kan det være lett å si nei til ekstern hjelp. En del tenker at de klarer dette selv, så vi må bli flinkere til å framheve hvor spesielt det pedagogiske er. Det er fort gjort å gi oppgaver som tar veldig mye energi, som en internettoppgave den synshemmede eleven blir sittende med i fem timer, mens andre elever bruker en halvtime. Skal man lære bort punktskrift må man ha vært på kurs og lært det selv først, og det samme gjelder tilrettelegging i de praktiske fagene. Alle må forstå at fritak ikke er en løsning.

Ja, det kan ta så lang tid å navigere på internett før man blir dreven i programmene som oversetter til tale og punktskrift. Fortsatt bruker jeg ofte mer tid enn andre når jeg skal google noe. Faktisk er det slik at bare det å følge med i en vanlig skoletime uten å se er energikrevende. Prøv selv. Ha bind for øynene under et foredrag eller en forelesning, og oppdag hvor hardt du må kompensere for alt du mister: tavla, powerpointen, og ikke minst kroppspråket til læreren. Det er helt forståelig at det trengs en ekstra lærer i klasserommet i en del fag. Jeg klarte meg etter hvert alene i språkfag og samfunnsfag, men selvsagt hadde jeg assistent i de mer praktiske fagene, også på videregående.

«Jeg har aldri hatt en blind elev før, men jeg syns dette er veldig spennende. Du må bare si fra hva du trenger, og du må nok lære meg en del også. Jeg kan jo ikke dette.» Ei så herlig innstilling, men dere skal vite at det tar på stadig å måtte lære opp lærerne sine.En undersøkelse barneombudet har gjort, viser at altfor mange blir undervist av ufaglærte når det egentlig skulle vært en spesialpedagog. Når skolene av den ene eller andre grunnen ikke vil sende lærerne på kurs, er det elevene og foreldrene som må ta støyten. Man blir veldig flink til å forklare behovene sine og snakke med voksne, men energien skulle vel vært brukt på å lære i timene og få venner i friminuttene.

I den debatt om synshemmedes utdanningssituasjon i mai i år var alle partiene enige om at noe må gjøres. Jeg håper inderlig at myndigheter, Statped og Blindeforbundet klarer å samarbeide og bygge en trygg grunnmur for synshemmede elever og lærerne deres. Har man det fælt på skolen får man ikke lært det man skal, og da blir det vanskelig å komme seg ut i jobb. Ja, noe må gjøres, og det fort! Vi er leie av å være prøvekaniner.

Solveig-Marie Oma studerer musikk i Tromsø. Hun er medlem i sentralstyret for Norges Blindeforbunds Ungdom, og skribent i «Synlige stemmer», et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte.

Portrettintervju med Solveig-Marie Oma: «Jeg tror på det jeg spiller».

 Solveig-Marie Oma: Å være et interessant tilfelle