Finnes det en særskilt kristen ableisme?

Synstolking av bilde: Den blinde Bartimeus slik han er framstilt i en bildebok for barn. Ropende, med bandasje over øynene.

Flere oppslag i VL den siste tiden skildrer hvordan personer med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse har hatt vonde opplevelser knyttet til forbønn. Dette er et problem som bør tas på alvor. Disse sakene har fått oss til å tenke på om det finnes en motstand mot likeverd og likestilling som tar form av en kristen ableisme.

Av: Inger Marie Lid, PhD i systematisk teologi & Anna Rebecca Solevåg, PhD i Det nye testamente
Professorer, VID vitenskapelige høyskole

Kronikken er trykket i avisa Vårt Land 24. januar 2022.
Her kan du høre teksten.

En kristen ableisme

Begrepet ableisme er hentet fra engelsk og viser til diskriminering og nedvurderende holdninger til personer som har eller oppfattes å ha nedsatt funksjonsevne. På norsk brukes noen ganger også begrepene funkfobi og funksjonssjåvinisme. Ableisme forekommer også i den kristne kirke (så vel som i andre religioner), og den framtrer på mange forskjellige måter. Det kan handle om materielle ting i form av utilgjengelige bygninger, rom, møblering og digitale plattformer. Men det kan også dreie seg om praksis, slik som forkynnelse, bibeltolkning, liturgier og aktiviteter. Ableisme kan videre vise seg i mer sosiokulturelle forhold, altså måten vi er sammen på og hvilke forventninger vi har til hverandre som medlemmer i kirken. Alle disse aspektene kan altså være med å ekskludere og marginalisere personer med funksjonsnedsettelse, og vil til sammen utrykke en menighets holdning til funksjonsnedsettelse, med andre ord en teologi. Når vi snakker om en særlig kristen ableisme er det dette vi mener: en ableisme som er forankret i kristendommen som teologi og praksis. Vi skal gi noen eksempler på dette.

I den norske kirkes gudstjeneste ber menigheten for syke og ensomme i en av forbønnene. Lid, som selv har lang erfaring med kronisk sykdom og funksjonshemming, opplever formuleringen i denne bønnen som i beste fall tvetydig, og i verste fall å gi en negativ innramming av det å leve med kronisk sykdom.

Et eksempel på ableistisk kirkearkitektur er prekestolen, som i mange kirker er opphøyd. I Mortensrud kirke i Oslo er prekestolen en bergknaus som stikker opp av kirkegulvet. Dermed blir prekestolen utilgjengelig for rullestolbrukere og den som har gangbesvær eller dårlig balanse. En slikt arktitektonisk grep s reflekterer en ableistisk forventning om at en prest eller forkynner kan stå og gå opp på en knaus.

Trosopplæringsplanen har også ableistiske tendenser. En rekke aktiviteter, som å klatre opp i kirketårnet, overnatte i kirken og reise på konfirmantleir, krever implisitt visse funksjonsevner fra dem som skal delta. I praksis vil det da kunne føre til at noen «velger» å ikke være med, eller finner seg i å bli båret av andre til steder som i utgangspunktet er utilgjengelige for dem. Aktive omsorgspersoner innenfor det diakonale arbeidet kan få nok å gjøre dersom rammene ikke er valgt ut fra verdiene likestilling, likeverd og deltakelse.

Holdningene som har kommet til uttrykk i oppslagene i Vårt Land, om forventninger til helbredelse og beskyldninger om svak tro, er eksempler på en mer eksplisitt teologisk holdning som vi vil si er ableistisk. Tankegodset som ligger bak slike holdninger er at personer med funksjonsnedsettelse ikke er skapt i Guds bilde, men bør endres for å bli gode nok. Her knyttes nedsatt funksjonsevne til synd, som en del av syndefallet. Personer med funksjonsnedsettelser blir dermed representanter for det syndige på en måte som personer uten funksjonsnedsettelse ikke er. Dette er et forfeilet skille mellom mennesker som er like for Gud og det er skadelig teologi.

Det skapte mangfoldet er godt
Ifølge Første mosebok er alt skapt preget av mangfold, Flertallsbetegnelser brukes både om Gud, og om mennesker og om det skapte. Det teologiske poenget er ikke at et «normalt menneske» ble skapt og så skal alle mennesker ligne dette mennesket. Nei, Gud skapte mennesker. Mangfold er ikke en feil eller noe vi skal vurdere som godt eller dårlig enkeltvis, det er selve mangfoldet som er godt. Hvis en mener funksjonsnedsettelse er et resultat av syndefallet, vurderes livsvilkåret som en feil ved skaperverket. Dette er et tankegods det er nødvendig å ta teologisk og etisk oppgjør med. Teologisk er dette ikke en bokstavtro bibellesning fordi bibelens tekster på ingen måte er entydige.

Problemet må tas på alvor
Faridah Nabaggala, som leder organisasjonen Albloom, har fått ledere i Norge til å skrive under på en felleserklæring som sier at funksjonshemming ikke er en straff fra Gud. Vi har kanskje tenkt at dette ikke er nødvendig i vår tid. Dessverre viser sakene vi her har diskutert at det fortsatt er behov for at kristne kirker og trossamfunn, og teologiske fagmiljø høyt og klart slår fast at funksjonshemming ikke er en straff fra Gud. Vi må fortsette å presisere at dette livsvilkåret ikke kan knyttes til synd eller svak tro. Det er fortsatt behov for systematisk og kunnskapsbasert arbeid for å styrke likestilling og likeverdige muligheter til å delta i kirke og i religiøs praksis på alle nivå og i alle roller.