Forbilde – er jeg virkelig det? – spurte Salum Kashafali

I 2020 møtte vi Salum, og skrev: «Svaksynte Salum Kashafali (26) er Norges raskeste mann på 100 meter, men på hjemmebane kjemper han med tanken på å måtte bruke hvit stokk.» Nå er han verdens aller raskeste, med paralympics-gull. Les intervjuet med ham her.

-Jeg strevde lenge med å anerkjenne synshemmingen min. Da synet ble dårligere følte jeg meg mye trist, jeg visste ikke hvordan framtiden min ville bli. Jeg bekymret meg mye om jobb, venner og familie. Etterhvert, innså jeg at dette ligger utenfor min makt til å gjøre noe med. Det er sånn Gud har skapt meg. Da må jeg se en annen vei, vekk fra bekymringene, sier Salum Kashafali som nylig ble kåret til årets parautøver av Norges Idrettsforbund.

Han er er født i Kongo og kom til Norge som flyktning. På løpebanen er han blant de raskest i verden, men kan ikke se lenger enn to meter foran seg. I løpet av de seks siste årene har synet hans minket fra å være omkring ti prosent til to prosent.

-Har det vært vanskelig?

-Man må ha vært langt nede for å se at man kommer opp igjen. Det har lært meg mye om meg selv og folk rundt meg.

I klassen for synshemmede løpere er Kashafali verdensmester og verdens raskeste. Med sine fysiske begrensninger løper den funksjonshemmede sprinteren 100 meter på 10,45 sekunder, til sammenligning løper verdensrekordholder Usain Bolt mindre enn ett sekund raskere.

 

Den hvite stokken

Stuen i leiligheten i Bergen preges av en gigantisk tv-skjerm. Den må til for at Salum skal få med seg litt av bildene. Synshemmingen hans kalles Stargardts. Det er en feil på sentralnervesystemet som gjør at synet hans blir dårligere og dårligere. Han kan støtte seg litt til sidesynet, men forklarer at det er vanskelig å finne veien på nye steder. Det gjør også at han blir svært sliten av å orientere seg ute blant folk.

-Jeg har ikke begynt å bruke hvit stokk ennå, men etter hvert må jeg gjøre det, for min egen helses skyld. Det er veldig slitsomt for meg å unngå å falle eller dunke borti ting. Jeg har fått mange blåmerker.

Som en del andre som mister synet, så synes også friidrettsmesteren det er vanskelig å ta i bruk hjelpemiddelet mobilitetsstokk.

-Det føles som en barriere å starte med hvit stokk. Jeg skal være ærlig å si det. Det har tatt meg lang tid å vedkjenne meg at jeg ser så dårlig som jeg gjør. Jeg har alltid vært den som var flinkest i idrett, flinkest i fotball og på håndballbanen da jeg så bedre. Da blir man opptatt av hva folk tenker om deg, i stedet for å gjøre det beste ut av det.

-Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme over den kneiken, men det positive er jo at hele Norge vet jo hvor dårlig jeg ser! sier Kashafali med et glis, og forteller at mange kommer bort for å få autografen hans.

 

Paralympics 2020

Mange kjenner igjen Salum fra tv. Når han er ute eller på treningssenter er det ofte noen som vil ha autograf, og det synes han bare er positivt.

-Det viser at de anerkjenner den jeg er og hva jeg står for. De ser den reisen jeg har gjort som person og idrettsutøver, smiler han.

Det store målet i 2020 er OL for funksjonshemmede i Tokyo. Men før det skal han løpe 100 meter og 200 meter i EM for para-utøvere i Polen.Han rangerer seg selv som «bare» nummer fire eller fem blant funksjonsfriske i Norge på 200 meter. Synet hans gjør det vanskelig å oppfatte alle detaljene i løpet.

– Det er vanskelig å løpe 200 meter, der er jeg ikke trygg ennå. Jeg er livredd for å løpe på noen i svingen når jeg løper med seende konkurrenter. Det er bedre i parasammenheng for der har vi to løpebaner hver.

Avhengig av andre

Når vi kommer inn på temaet om å være avhengig av andre, går samtalen litt i stå. Stemmen får en annen klang og det er tydelig at problemstillingen går innpå ham.

-Det er litt tøft. Jeg vil jo klare mest mulig selv, uansett hva det er. Men det er mye jeg ikke klarer, det tar dobbelt så lang tid og jeg må anstrenge meg, er det noe som opptar meg. Jeg liker ikke å spørre om hjelp, jeg gjør ikke det. Men av og til må jeg ta fram ledsagerbeviset og si at jeg faktisk er nesten blind og trenger hjelp.

Salum forteller at det inspirerer å se folk som er funksjonshemmet, og allikevel er i arbeid og i aktivitet.

-Det er de folkene som har fått meg til å komme gjennom hverdagen. Jeg husker at jeg pleide å se en mann som jogget med hvit stokk. Han var supersprek. Det ga meg gåsehud. Det inspirerer til å stå på og jobbe.

 

Styrke fra Gud

Salum drømte ikke om å bli idrettsutøver da han bodde i Kongo. Dagene handlet mest om å skaffe det neste måltidet med mat. Familien bodde i en bitte liten jordhytte i landsbyen Goma, men Salum forteller at familien syntes de hadde det bra. De hadde tak over hodet og fire vegger, selv om vannet rant inn da det regnet. Familien reiste som kvoteflyktninger til Norge da han var 9 år.

-Troen på Gud betyr veldig mye for meg. Jeg er oppvokst i en familie der vi alle er kristne. Jeg kommer fra et liv i Kongo der det var krig, og vi levde tett på døden. Jeg har bodd i flyktningleir i mange år. Det å gå fra å ha ingenting til å oppleve at man har mat på bordet hver dag, – bare Gud kan gjøre et slikt mirakel. Gud er den som styrker meg når ting ikke går veien, og Gud er den jeg gleder meg med når det går bra. Han er min nærmeste venn.

– Mange ser deg som en vellykket person. Men alt kan ikke ha vært like lett?

-Alle støter på problemer, om man er funksjonshemmet eller funksjonsfrisk. Det er hvordan man velger å takle problemene som definerer det som kommer dagene og ukene etterpå. Du kan ikke forandre noe du ikke er klar over, derfor er det viktig å anerkjenne hvor man er.

-Hva tenker du om å være et forbilde?

-Det er hyggelig å høre. Men når folk sier forbilde, tenker jeg nei, er jeg virkelig det? Jeg ser ikke på meg selv som et forbilde, jeg ser på meg selv som en heldig person. Det er fordi jeg ser muligheter og ikke begrensninger, og jeg har Gud med i min bevissthet.

 

Ikke redd for hjelp

-Jeg har lyst til å være den personen jeg håpet på å bli da jeg var liten. En troende, hardtjobbende, god og snill person. Da jeg kom til Norge og så de flotte idrettsutøverne på TV, tenkte jeg at om jeg kommer så langt, så skal jeg bli kjent som en kristen idrettsutøver og være meg selv.

– Hva med de som ikke får til å tenke så positivt?

-Da er det viktig å oppsøke hjelp. Det er ikke slik at alle skal få det til alene, vi kan bruke ressursene rundt oss. Vi lever i verdens beste land der vi har enorme ressurser i form av mennesker og hjelpeapparat. Jeg har selv hatt stor nytte av Blindeforbundet. Der har jeg fått snakke med flinke folk for å få ut de frustrasjonene jeg har båret på. Å snakke med noen som er i samme situasjon som deg, eller som jobber med det, er en stor ressurs. Mitt råd er å se de ressursene som er rundt deg. Bruk dem. For når Gud starter på noe, så stopper han ikke midtveis.

 

På et sidebord i leiligheten ligger noen bånd i de norske fargene. Det er NM medaljer. Trofeet fra idrettsgallaen formet som en glasskule står også der.

-Der ligger alt jeg har vunnet i 2019, smiler Salum. Han åpner en eske av skinn og viser fram innholdet. Den esken har han bare åpnet to ganger før – gullmedaljen fra 100 meter i para-VM i Dubai.

-Jeg har tro på at ting skjer for meg, ikke mot meg. Jeg tror Gud gir oss utfordringer for at han vil bruke oss gjennom andre. Jeg føler meg heldig om jeg kan hjelpe en eller to til å komme over det de sliter med.

– Har du en plass i Guds plan?

– Ja, det håper jeg, det liker jeg å tro at jeg har.

 

Fakta:

Salum Ageze Kashafali

Født: 25.22.1993, Goma i Kongo

Norgesmester på 100 m 2019 i klassen for funksjonsfriske.

Verdensmester på 100 m i para-VM 2019 klasse T12.

Kåret til årets mannlige parautøver på Idrettsgalla 2020

Personlig rekord 100 m: 10.45 s. (Bislett games 13. juni 2019)

Kilde: Wikipedia

 

 Lytt til intervjuet med Salum Kashafali i KABBpod nr 1 2020.