Gjengangerspørsmålet
Av Kristin Berg, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt
Alle bærer vi på sårbare punkter. Rammene rundt oss har mange fasonger. Mine øyne virker ikke, hvordan påvirker det spørsmålene dine og hva gjør de med meg?
Skjer det også med deg av og til, at folk du møter stiller deg spørsmål du har hørt hundrevis av ganger før? Noen særtrekk har vi alle, ting som pirrer nysgjerrigheten hos andre.
Du har muligens noen standardsvar på lur? Eller er du en av dem som rett og slett blir irritert og oppgitt over kjedelige og invaderende intervjurunder?
Når folk treffer meg lurer mange på om jeg er født blind, eller om jeg har mistet synet senere i livet? Det er et enkelt spørsmål å svare på, jeg er født med uvirksomme øyne. Så kommer den neste undringen, og mitt svar er ikke like krystallklart. De vil så gjerne vite hva som er verst, å miste synet etter å ha sett, eller å være blind fra fødselen. Kanskje lirer jeg av meg noen betraktninger som kort fortalt handler om at det sikkert er både fordeler og ulemper med begge tilfeller. Muligens sier jeg noe om at jeg bare har erfaring med den ene varianten, at det er mye som preger livskvalitet og opplevd tilfredshet. Hvis situasjonen tillater det, stiller jeg kanskje et litt frekt motspørsmål: «Hvordan er det for deg å være seende, da?»
Noen forteller meg at det sikkert er mye enklere for meg som er født uten syn, da vet jeg jo ikke hva jeg går glipp av. Mine medmennesker vil også gjerne vite om det er enklere å være blind enn å mangle hørsel, de lurer på hva som er mest hemmende? Kanskje er vi bygget sammen på denne måten, at vi setter et forhold opp mot noe annet for å skape en form for oversikt og orden?
Tilfeldigheter, evner, handlinger og ord fra andre er noen av trådene som veves sammen til den vi er.
Mine foreldre lot meg få utforske verden på min måte. Jeg fikk stupe kråke på løkka, klatre i trær og de tålte godt at jeg kom hjem med blodige knær og hull i buksene. Men hvordan ville jeg møtt livets utfordringer med foreldre som hadde holdt et overbeskyttende og stramt grep rundt min søken etter fart og spenning?
Hvordan ville du opplevd livet, dersom du ble plassert i helt andre rammer enn de du tilfeldigvis fikk tildelt? Hvis nettopp jeg ble født i et utviklingsland med få velferdsordninger og kanskje en kultur hvor en funksjonsnedsettelse representerte skam, hvordan ville jeg hatt det da? Og hva med deg, på hvilken måte ville ditt liv blitt annerledes i et slikt land? Kanskje du ville kjent på sult, manglet skolegang eller vært en hardtarbeidende barneslave.
Men så ble jeg født her, i et land som gir meg mange muligheter, det er jeg veldig takknemlig for. Jeg er heldig som har en snill mann, to flotte og spennende ungdommer, gode og omtenksomme venner, en utdannelse jeg kan få bruke i en meningsfull jobb og velduftende og vakker natur like ved huset der jeg bor. Til sammen er dette noe av det som gjør at jeg setter stor pris på livet.
Synstapet fører til en del praktiske utfordringer. Men så får jeg også muligheten til å bruke kreativiteten min til og finne en vei på en litt annen måte enn du kanskje behøver.
Noen ganger kjenner jeg på sorg over at jeg ikke kan se. Men alle har vel sangvers til livet med sårhet og savn som undertone. Kanskje blir det triste lettere å bære hvis vi også våger å synge disse strofene for hverandre.
Jeg håper du fortsetter med å stille meg gjengangerspørsmålene om synet på livet, for gjennom tankene de setter i gang kan jeg kanskje klare å gi deg et klokere svar på sikt.
