Inkluderende teori, ekskluderende praksis?
Tenk deg en varm julidag på tur i snekka. Strømstad er målet, med alt den koselige lille byen har å by på. På vei inn til havna blir du ønsket velkommen av flotte skilt. Dette blir bra!
Eller? Her er det trangt om saligheta. Ikke en ledig plass i sikte. Bryggene er smekkfulle av flotte cabincruisere og havseilere. Du blir sendt på dekk med et tau i neven, og får beskjed om å hoppe. Det skjer ikke! Lett for skipperen å si som står bak i båten og styrer skuta. Og for et publikum du har på land. Kafeene har panoramautsikt til stakkarene som kommer og vil legge til. De som er om bord i egen vel fortøyd båt ser alle andre steder enn på deg. Dette går ikke, snu!
Da dukker det opp en fyr på brygga som ber om å få tauet. Folka i nabobåtene våkner opp, og sammen får de båten til kai og fortøyd. Noen brydde seg i stedet for å være tilskuer til det som sikkert kunne blitt et underholdende drama for noen. For andre første og siste gang det ble tur til Strømstad.
Hvordan er det å komme til kirken eller bedehuset med en funksjonsnedsettelse? Noe de aller fleste av oss vil oppleve før eller senere i livet? Blir våre møteplasser opplevd som en trygg havn? Hvem sørger for at alle finner en plass og får den hjelpen de trenger?
Er det prest eller pastor sitt ansvar sier du? Neppe, til orientering kan jeg opplyse om at dette ikke er pensum i utdanninga, og heller ikke med på praktikum. På årets HEL-konferanse i Trondheim ble dette diskutert. Dette er en konferanse som den norske kirke arrangerer. HEL står for et helt menneske, et helt samfunn, et helt liv og en hel kirke. Årets tema var en inkluderende kirke i reformatorisk lys. Det ble etterlyst mer engasjement og interesse fra utdanningsinstitusjonene. Funksjonshemmingsteologi er av nyere dato, og tilsynelatende for de spesielt interesserte. Hvis du googler funksjonsnedsettelser i Bibelen får du ingen treff. Det betyr jo ikke at det ikke fantes. I dag er de fleste enige om at alle skal få sin plass i kirker og forsamlinger, men en ting er å si halleluja, en annen ting er å gjøre det.
På KABB sine hjemmesider har vi et prosjekt kalt ”Synlige stemmer”. Der skriver blinde eller svaksynte om saker som opptar dem. Flere av tekstene handler om det å føle seg utenfor i menighetssammenheng. Jon Ivar Dypedal skrev om sine erfaringer på trosopplæringskonferansen i høst. Takket være en ledsager som kunne forklare hva som skjedde ble opplevelsen av gudstjenesten bedre.
Hvilket rykte har kirke og menigheter på seg blant mennesker med en funksjonsnedsettelse? Jeg aner ikke, men jeg vet at vi kan bli bedre. Det er mange hensyn å ta, men hvis vi sørger for å ha en fyr på bryggekanten som overtar tauet, da er mye gjort. Og du, den fyren trenger ingen embetseksamen eller andre eksamenspapirer. Se sammen, snakk sammen er navnet på KABB sin veileder. Vi hjelper gjerne hvis det er noe du lurer på, men det viktigste er å være oppmerksom, låne bort en arm og ta tauet!
