– Jeg har skammet meg over at jeg ikke har trodd på helbredelse
Seks år etter at Heidi Halvorsen brått ble helt blind forlot hun og mannen pinsekirken de gikk i. Idag innser hun at forventningen om at hun skulle bli frisk var svært belastende.
To av kirkeårets tekster som brukes i kirken 26. januar er trøblete tekster for mange som lever med funksjonsnedsettelser eller kronisk sykdom og ikke opplever å bli helbredet. Denne søndagen handler det både om blinde Bartimeus som fikk synet tilbake og kvinnen som ble helbredet fra å være krumbøyd.
Denne teksten har stått på trykk i avisen Dagen 23.01 og er skrevet av Espen Ottosen.
En kveld for litt over 17 år siden ble Heidi Halvorsen fullstendig blind. Da var hennes yngste barn sju måneder. Den eldste var to år.
Hun la seg til å sove med et håp om at synet skulle være tilbake neste morgen. Det skjedde ikke. Uvitende om denne dramatiske realiteten dro mannen på jobb mens hun var hjemme alene.
– Klarte du å passe barna dine uten å se noe som helst?
– I dag skjønner jeg ikke helt at jeg våget, og at det gikk bra. Men jeg visste jo hvordan huset vårt så ut. Å skifte bleier og å mate med grøt ble veldig grisete. Så mannen min måtte ta fram vaskekosten hver dag han kom hjem.
Først fire uker etter at synet ble borte, oppsøkte hun øyelege. Deretter tok det mange måneder før familien fikk hjelp fra kommunen.
Bjeller på skoene
Heidi og familien har flyttet to ganger etter at hun ble helt blind. Nå møter Dagen henne hjemme i en tomannsbolig i Våle i Vestfold. Barna er blitt 17 og 19 år. De husker ikke at moren deres noen gang har sett.
– Da barna var små, handlet mye om å løse praktiske utfordringer. Vi satte for eksempel bjeller på skoene deres etter hvert. Men de har heldigvis aldri stukket av, sier Heidi.
– Hvordan har det vært å ikke kunne se dem vokse opp?
– Det tristeste er at jeg ikke har kunnet si noe om det de har lagd. Datteren min er flink til å male. Det er sårt å ikke kunne se – og kommentere – det hun lager.
Langt enklere synes hun det er å leve med at hun ikke kan se hvordan de ser ut.
– Det vet jeg jo noe om fordi jeg kan kjenne på dem, sier Heidi enkelt.
«Ape på sirkus»
Da barna nærmet seg tenårene, var hun spent på om barna ville bli flaue over å ha en blind mor.
– Men så langt jeg vet, har ikke det skjedd. Datteren min vil fortsatt ha meg med på handletur. Og det skyldes ikke bare at jeg sitter med bankkortet, sier Heidi og ler.
Heidi har mange historier, ofte fortalt med et stort smil, om livet
som blind. Sist sommer var hun sammen med barna i Horten sentrum.
– Da ledsaget sønnen min meg ved at jeg holdt ham i albuen. Han sa at han følte seg som en konge siden alle flyttet seg der vi kom gående. Da kom det raskt fra datteren min: «Jeg føler meg som en ape på sirkus».
Heidi skjuler ikke at livet som blind byr på en del begrensninger. Men det er også mye hun klarer på egen hånd. Hun kan diktere SMS-er på mobiltelefonen og kan koble til et tastatur hvis hun skal skrive mye. Det går svært raskt.
– Jeg har også lært meg å gå en tur på fire-fem kilometer her fra huset mitt. Den går gjennom skogen. Det synes jeg er helt fantastisk.
Krasjet med politiet
Heidi ble født med en øyesykdom, men den ble først diagnostisert da hun var 17 år. Sykdommen ga henne tunnelsyn. De fleste av oss har et breddesyn på 180 grader. Heidi kunne se fem grader. Men skarpsynet var godt. Så hun kunne lese og skrive.
Hun kjørte også moped. Selv om det – med et etterpåklokt tilbakeblikk – neppe var forsvarlig.
– Jeg tok mopedlappen på ungdomsskolen. De sjekket ikke synet, sier Heidi og ler litt.
– Det gikk stort sett bra, men jeg krasjet en dag med en politimann i sivil. Jeg fortalte ikke at jeg så dårlig, men etterpå dro jeg hjem og solgte mopeden til en av brødrene mine, sier Heidi som aldri har kjørt bil.
– Var du forberedt på at synet kunne forsvinne helt?
– Jeg leste i et blad som 19-åring at sjansen var stor for at sykdommen ville føre til at jeg mistet alt syn før jeg var 40 år. Men jeg trøstet meg med at jeg ikke kunne huske at synet hadde endret seg noe.
Ble aktiv pinsevenn
Heidi kommer fra det som antakelig er Norges mest kjente kristne hjem i Trøgstad. Håkon, Leif Ingvald og Trygve Skaug er brødrene hennes.
– Vi var mest aktive i Den norske kirke, men også noe i Indremisjonen og KFUM/K.
19 år gammel dro Heidi til Salemkirkens bibelskole i Sandefjord. I årene som fulgte ble hun en svært aktiv pinsevenn. Hun jobbet noen år som ungdomsleder i Filadelfia Mysen og var lovsangsleder.
Hun ble også gift med Torkjell som hadde bakgrunn som pinsevenn. Etter hvert flyttet de til Vestfold for å gå på Smyrna Bibelinstitutt som drives av De frie venner.
Men så, i 2014, sørget en konflikt for at ekteparet forlot menigheten de hadde vært svært aktive i. Det skapte en sterk troskrise som fortsatt preger Heidi.
– Våget ikke å si nei
– Jeg har nok aldri hatt et håp om helbredelse for egen del, eller kanskje har jeg ikke våget å tro på det. Det har jeg skammet meg over. Derfor har jeg skjult det. Å ikke tro at helbredelse kan skje, er skambelagt i en karismatisk sammenheng, sier Heidi.
Derfor har hun et anstrengt forhold til søndagens tekst i Lukas 18 om at Jesus helbreder en blind mann mens han er på vei til Jeriko.
– Egentlig er ikke teksten verre enn andre helbredelsestekster. Bortsett fra hvis jeg er i en kirke, for da tenker folk på meg.
Siden hun mistet alt syn i 2008 – og til hun og mannen forlot pinsekarismatikken seks år senere – har hun blitt bedt for svært mange ganger. Mange har profetert at hun skulle bli frisk.
– Ofte har ikke folk spurt om jeg ønsker å bli bedt for. I pinsekarismatikken er det mye spontanitet. Og jeg våget aldri å si nei.
Frykten for å skuffe
Noe av det hun opplevde som tyngst når hun ble bedt for, var frykten for å skuffe dem som ba. Dessuten var hun redd for at helbredelsen uteble siden hun ikke maktet å tro at hun skulle få synet tilbake.
– Jeg skammet meg over min egen mangel på tro. Og jeg var redd for å ta troen fra de som ba. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet, blant annet overfor alle de som vil be for meg, sier Heidi.
Hun skulle så gjerne fortalt dem som ba at bønnen hadde effekt.
– Men det var ikke mulig å late som om jeg var blitt frisk. Jeg så jo fortsatt ingenting, sier Heidi.
Enklere ble ikke situasjonen av at hun stadig møtte medkristne som snakket om viktigheten av utholdenhet i bønn.
Avskriver ikke helbredelse
Heidi understreker at hun er overbevist om at de som har bedt eller profetert har hatt gode intensjoner.
– Det var først etter at jeg sluttet i menigheten at jeg innså hvor belastende det hadde vært, sier Heidi.
– Leser du tekster om helbredelse annerledes nå enn da du var en aktiv pinsevenn?
– Nei, egentlig ikke. Jeg har ikke noe problem med å tro at Jesus helbredet. Og jeg tror fortsatt at Gud kan helbrede her og nå. Kanskje ville det vært enklere for meg hvis jeg avskrev muligheten fullstendig.
I dag går Heidi og mannen en del til gudstjeneste i en menighet tilknyttet Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk). Menigheten driver også en skole der barna har gått – og der mannen jobber.
– Jeg er jo vokst opp i Den norske kirke, og jeg liker liturgi og forutsigbarhet. Mannen min setter litt mindre pris på det enn jeg.
Ikke skyldt på Gud
– Hva tror du gjorde at du ikke forlot troen som resultat av krisen du gikk gjennom?
– Jeg har egentlig aldri skyldt på Gud. Dessuten har jeg truffet mange fine folk underveis, svarer Heidi.
Hun understreker at det å beholde troen ikke var en selvfølge. Tvert imot kjenner hun mange som har trukket seg ut – i skuffelse – fra karismatiske miljøer.
– Noe av det som virkelig har betydd mye for meg er møtet med presten i Delk, Morten Askjer. Han sa en gang på et foreldremøte at han også ønsket å være prest for oss foreldre. Da tok jeg mot til meg og ba om en samtale.
Heidi fikk da sette ord på krisen hun sto i og kjente at det var viktig. Hun ble henvist til Høgsveen retreat og gjestegård som drives av Torhill og Ulf Asp som også hører til i Delk. Det ble også til stor hjelp.
Ved siden av godstolen hennes henger et krusifiks. Det tar hun ofte fram. Med fingrene kan hun føle seg fram til Jesus som henger på korset.
– Jeg er ikke katolikk, men jeg synes det er godt å tenke at det er plass til meg sammen med Jesus. Som pinsevenn lærte jeg at det er oppstandelsen som er viktigst, og at korset er tomt. Men for meg er det en trøst å bli minnet om Jesu lidelse for oss på korset.
Musikklærer
I 2012 søkte Heidi om å bli ufør, men fikk avslag. I første omgang ble hun sint. Å finne jobb var slett ikke enkelt.
Men etter en god stund fikk hun jobb på en offentlig videregående skole. Der har hun en 30 prosent stilling og underviser blant annet i musikk.
– Jeg trives på jobb og synes det er fint å kjenne at jeg gjør nytte for meg, sier Heidi.
Hun reiser også en del rundt med forestillingen «Med mine øyne» i regi av Kristent arbeid blant blinde (KABB).
– Forestillingen starter med barndommen som synshemmet uten å vite det, og hvordan det var å bli blind. Og så slutter den med at jeg forteller om hvordan jeg finner glede i naturen uten å kunne se.
Vil du lese mer om dette?
Presten Knut Grønvik er kjent fra spalten «Ettertanke» i Vårt Land, og som en dyktig og reflektert teolog. Han har publisert en preken på sin Facebookside i helgen, som han holdt i 2022, da han var prest i Lommedalen i Bærum. Den handler om skammen som kan følge helbredelsen:
I årenes løp har jeg skrevet en håndfull andakter om Jesu møte med den krumbøyde kvinnen. Men først som pensjonist, i januar 2022, fikk jeg sjansen til å preke over dennne teksten, i Lommedalen kirke. Den ble slik:
