Jungel

Av Solveig – Marie Oma. Skribent i Synlige stemmer, et KABB-prosjekt

Norge er et av de beste landene å være blind i, men man må være god til å navigere. Det trengs både gode klatreferdigheter og god nese for å finne veien gjennom systemet.

Du trodde kanskje ikke det fantes jungel her i Norge, men det skal jeg love deg at det gjør. Jeg må hele tida navigere i dette villnisset for å finne veien gjennom studiene, og livet generelt egentlig. Som reiseglad musikkstudent i Tromsø er jeg hele tida nødt til å være årvåken. Med godt nettverk og en oppvekst med gode ressurser rundt meg er jeg nå i stand til å klatre like høyt i trærne som andre. Det koster imidlertid ganske mye, og jeg får vondt når jeg møter alle dem som ikke kjenner så mange eller skriver så godt norsk. Jeg skal prøve å illustrere:

Her om dagen tror jeg kanskje jeg fant ut at jeg har gått glipp av noe helt vesentlig. Et av de dataprogrammene jeg trodde var håpløse å bruke er kanskje ikke så håpløst likevel. Hadde ikke fått med meg det, for jeg måtte jo lære meg å bruke det der andre programmet. Søren, nå må jeg vel lære et til. Hvordan skal jeg få tid til det nå rett før eksamen. Bra jeg i det minste har funnet en assistent eller to inne mellom slyngplantene.

I går fant jeg ikke de rette knappene på den nettsida, for den var ikke lagd med tanke på alle. Det går fint an, både å klatre i trær, slenge seg mellom trær og snakke med papegøyer, men det krever erfaring. Er stien uframkommelig får man rope på en stor og sterk gorillavenn som kan rydde vei, men det føles jo ikke så kult. Mye bedre å finne det treet som står helt rett plassert og ta en Tarzan-manøver og faktisk komme over hinderet.

Apper, kommunale søknadsskjemaer, støtteordninger, usynlige oppslagstavler, rutetabeller…..kan ikke fordra dårlige tabeller… Det er så uendelig mye bra som fins, men det var ikke før både min somaliske og min syriske venninne hadde minnet meg om det at jeg husket at jeg skal skaffe meg sånn stor kule til å ha på blindestokken så det funker bedre i snø. De har begge kastet seg inn i den norske jungelen og jeg beundrer dem. Det er så mye bra, men man kan jo spørre seg hvorfor hjelpemiddelsentralen fortsatt har skjemaer i papirformat, og man alltid må ha med seg to taxikort, ett for skolen og ett for fritida. Det hender det byr på utfordringer å forklare NAV og kommune hvordan skole, jobb og fritid flyter sammen når man er musikkstudent.

For all del, jeg er ikke så verst til dette. Jeg er langt inne i jungelen og kjenner til mange gode stier og trær. Det går så absolutt framover. Men noen dager er jeg sliten. Jeg er jo ikke Tarzan. Det er utrolig spennende å leve i en jungel, men av og til må jeg finne den lune kulpen i regnskogelva og bare ligge og flyte på ryggen ei stund.

I morra skal jeg sjekke ut flere nye stier. Jeg må jo det. Folk spør meg om veien, de tror jeg er Tarzan. De tror jeg kjenner nesten hvert tre. Får håpe jeg ikke leder dem på villspor?

Det er ikke alle som er like heldige. Noen kommer nesten ingen vei. Enten kjenner de ingen gorillaer, eller så går de seg helt vill. Noen synshemmede barn har gorillaforeldre, slik som meg. Andre har ikke det. Jeg tror noen ting var litt lettere før. Det burde ikke være det. Med all den herlige teknologien skal det være bedre nå, men systemet blir mer og mer kaotisk. Da jeg gikk på skolen er allerede annerledes enn for de som er synshemmede på barneskolen nå.

Alle kommuner har en synskontakt, men hvor mye kan de? Alle studenter har rett på taxi til skolen, sekretærhjelp og forlenget studieprogresjon, men hvem har ansvaret for å informere om det? Det står på fjerde tre til venstre for det gasellebeitet nærmest elva. Kan du ikke veien dit da?