Lyden av hverandre

 

Jeg startet på skolen i 1981. Jeg var en av de første blindfødte som gikk fullt integrert i vanlig skole. Jeg var den eneste synshemmede eleven i hele kommunen. «Barnas Lydavis» ble et lyspunkt i hverdagen.

Av Tone Mathisen, Synlige stemmer

Her kan du høre teksten opplest

Naturlig nok ble jeg tidvis en ensom prøvekanin. Ingen i min skolekrets hadde erfaring i å undervise blinde elever. Kommunen og skolen ønsket at jeg skulle gå på spesialskole, men foreldrene mine sto sterkt på at jeg ifølge skoleloven hadde krav på undervisning lokalt. De ønsket ikke å sende meg på spesialskole. Dette førte med seg at jeg nok lærte litt «ukonvensjonelt» til tider, siden kompetansen på synshemming var variabel. Spesialskolen veiledet eksternt, men jeg mener at det tidvis kunne vært en bedre dialog mellom skole, hjem og spesialskole.

Faglig strevde jeg en del. Tilrettelagte skolebøker var en mangelvare, og fagplaner var utarbeidet i henhold til seende barns situasjon og behov.

Ikke alle voksne var særlig gode på å inkludere meg i læringsmiljøet. Mobbing var akseptert som noe helt vanlig på barneskolen. Men på ungdomsskolen grep lærerne tydelig inn og forlangte at det måtte ta slutt. Utrolig nok fungerte det straks. Faglig fungerte også ting mye bedre for meg på ungdomsskolen. Blant annet fordi oppfølgingen fra spesialundervisningshold var styrket.

Fritidsaktiviteter deltok jeg i med liv og lyst. Også her trengte jeg tilpasninger, og vi fant ofte gode løsninger. Og kor var kult! Jeg måtte lære meg tekster og forskjellige måter å synge på, og fikk hjelp av medkorister og dirigent til å finne plassen min når vi var på øvelser og konserter. Kor var skikkelig trivelig. Jeg deltok også i andre ting som ga mye glede og positive opplevelser. Som for eksempel ungdomsklubb, ridning og bokklubb.

Men jeg manglet en tilhørighet i forhold til selve synshemmingen min. Så oppdaget noen Barnas lydavis. Det ble et vendepunkt, og avgjørende for livsgleden. Hver fjortende dag dukket det opp gylne stunder. Lyder som ble spilt om og om igjen. Jeg kan fortsatt synge jinglene fra den tida uten å blunke. Jeg ventet med stor spenning på at den nye lydavisutgaven skulle ligge i postkassa. Av og til sparte jeg den et par dager, jeg ville strekke ut tiden og glede meg litt ekstra. Spenningen var stor. Lydavisen kunne by på både hørespill og opplesninger av bøker og historier. Og vi ble kjent med ting som vi lærte av. Vi lærte om tog, posten, nissefabrikk og mye annet som økte kunnskapsnivået vårt generelt. Dette var før internett og før man hadde dagens overflod av underholdningstilbud. Og på Barnas var det en skøyer som het Lydulf. Så hadde de bursdagshilsener og morospalte.

Det geniale med Barnas, var at vi også kunne sende inn brev. Av og til ringte de ut til synshemmede barn, og vi fikk glimt fra liv som liknet vårt eget. Unger som brukte hvit stokk som meg. Unger som snakket om å måtte lese punktskrift og/eller stor skrift. Jeg fikk forståelsen av at blinde og svaksynte barn drev med andre hobbyer enn meg  ̶  og mestret. I barneprogrammer ellers på radio og TV liknet historiene på mine seende venners liv. Men i Barnas dukket unger som meg opp. Ja, innimellom var det til og med både hørespill og bøker med blinde i hovedrollene.

Jeg satte også enormt pris på de gangene jeg hadde mulighet til kontakt med andre blinde og svaksynte barn. Jeg husker varme, gode opplevelser på Mysen i 1984, da vi hos KABB feiret 10-årsjubileet til Barnas lydavis. Sene kvelder, lek med lydproduksjon i studio, felles måltider, pysjparade og sang og lesestunder. Jeg møtte noen flotte voksne og barn som jeg kunne knytte meg til, og gjenkjenne meg i. Takk til dere som ga av dere selv, så raust og befriende fritt for krav.

Sommeren etter dro vi på barneleir på Rødtangen camping på Hurum. Vi bodde i hytter, var på tivoli, og hadde seine kvelder med fnising og latter. Lesestunder, samtaler og mye erfaringsutveksling. Regnet det i det hele tatt? Det tror jeg ikke! Igjen fikk jeg knyttet kontakter. Noen varer den dag i dag. Og møtte vi nye folk på leir, var det lett å bli kjent. Vi hadde noe felles: Barnas.

Så blar jeg fram til 2020. I koronatiden ble KABB en viktig ressurs. Jeg kunne delta på kurs, foredrag og samtaler digitalt. Jeg kunne møte andre som hadde samme type utfordringer som meg, eller hadde mange like erfaringer. Jeg kunne dele uten å føle meg annerledes eller å måtte prestere. Det ble igjen veldig viktig.

Og her er vi inne på noe som er vesentlig for meg. Jeg har et stort nettverk både av synshemmede og seende. Jeg setter inderlig stor pris på alle, uansett synsgrad. Det skal likevel sies at det kan være viktig når du hver dag må gjøre eller løse ting på en tilpasset måte, utenfor det andre ser på som «normalen», å ha noen kontaktpunkter der du blir én av flere, der du kan oppleve at de du treffer, forstår uten lange forklaringer. Der latteren du møtes med, er gjenkjennende og inkluderende. Jeg tenker at KABB for meg var med på, og er med på, å gi meg de litt mindre, men viktige, samlingspunktene. Å bygge broer, verdier, å ha et sted der du kan strekke ut en hånd og kjenne at noen tar den imot. Jeg husker den lille barnehånda på leir som fikk et fast grep til svar da det gjorde vondt å lengte hjem. Jeg husker stemmene som skapte pauser og felles trygghet via lydavisene. Jeg husker de voksne som utfordret meg som tenåring til å våge å være meg selv. Og i dag  ̶  dere som stiller opp for å gi gode rom for å uttrykke seg, enten det er som meg nå, via tekst, eller via andre kanaler.

Vi trenger hverandres støtte. Vi trenger lydene av hverandre.