Menneskemøter – et lite sommereventyr

Fra en oppdagelsesreise en sommerdag, som ikke ble helt som ventet. Av Ingunn Mulders

Damen ved min høyre side spør om jeg trenger hjelp. Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt! Ikke at hun spør meg om hvordan det er å leve som synshemmet og kommenterer hvor flink jeg er til å ta meg fram, heller. Jeg dobbeltsjekker øreproppene. Joda, de henger der fortsatt. Kanskje hun vil ta hintet snart? Forstå at jeg ikke er en slik som snakker med fremmede på gata. Spesielt ikke i dag. Jeg har en tur å gå og en ny vei å finne. Jeg vil se verden, men ikke synes.

Men hun fortsetter å spørre like ufortrødent, og noe magisk skjer. Det er som jeg smelter, og en dør åpnes forsiktig på gløtt, inn til den sosiale utgaven av meg, som sakte stikker hodet fram. Jeg begynner å lytte. Ikke bare til ordene, men til stemmen også. Jøss, hun er da virkelig interessert, slår det meg. Øreproppene nappes ut,og når damen sier at hun godt kan slå følge et stykke fordi vi skal samme vei, er jeg plutselig ikke irritert mer. Bare… Ja, hva er jeg? Nysgjerrig? Åpen? Jeg vet ikke helt, men at det er en følelse jeg liker, det vet jeg.
Så vi rusler i vei langs kafebord og smale fortau, ned på den vakre elvepromenaden langs Nidelva. Stokken min og våre føtter holder fint tritt med hverandre mens ordene smetter relativt uanstrengt fram og tilbake. Mest om meg og hvordan jeg mestrer livet som snshemmet, noe som til vanlig irriterer vettet av meg, men ikke i dag. Alt handler heller ikke om meg. Plutselig slår det meg. at her går jeg, jeg som ser på meg selv som en relativt lukket og privat person, og får ta del i livet til et villt fremmed menneske. Et menneske som gir meg ørsmå bruddstykker av seg selv, bare fordi vi tilfeldigvis møttes akkurat her, akkurat nå. Og uten at jeg for et øyeblikk undres over hensikten bak. Det er bare oss og dette øyeblikket som vi deler. Med sola i ansiktet og en mild bris som stryker vennlig over huden, langs grønt gress og blått vann, sammen med joggere og kajakkpadlere. Til våre veier skilles, og jeg står igjen med den underligste av alle underlige lykkefølelser. Jeg bryr meg virkelig, om et menneske som jeg møtte for under en halvtime siden.

Og sannelig skjer ikke det samme en gang til, på en benk i en park ikke langt derfra. En hjelpsom sjels advarsel om en uventet trapp på min vei, leder til en lengre, smått filosofisk samtale. JEG setter meg altså på en benk ved siden av en fremmed fyr, og diskuterer sansenes potensiale, om tida kommer eller går og om å leve i øyeblikket. Kanskje er det nettopp derfor jeg tør noe slikt. Fordi jeg med ordene våre i forgrunnen og lyden av parkliv og jernbanen som glir sakte forbi i bakgrunnen, griper øyeblikket med begge hender og holder det fast, hardt!

Jeg og to vidt forskjellige mennesker jeg trolig aldri får se igjen, i dette merkelige, fine, skumle og egentlig fantastiske fenomenet kalt samtale. Der man om så bare for noen korte øyeblikk, hører sammen. Er det slik det kan føles å høre til?

Jeg skulle ut på eventyr. Se nye veier og fremmede mennesker. Søke etter frihet og perspektiv, det vakre og stille. Være til uten å være med. Så feil kan man altså ta. Jeg tror sjelden jeg har følt meg så med på livet, som akkurat denne kvelden. Selv stillheten ved sjøen fikk dermed også sin helt egen dimensjon.