Når nattverden blir stress

Av Jon Ivar Dypedal, skribent i Synlige stemmer – et prosjekt i KABB

Er nattverdbordet dekket for meg? Jeg er kristen og tror Jesus vil at jeg skal delta i nattverden. Problemet for meg er ikke nattverdsteologien, det er den praktiske løsningen som av og til hindrer meg i å delta.

I mange menigheter løser man nattverdgangen ved intinksjon eller det som litt sleivete kalles «dip and go». Man står i kø, i hånda får man et oblat som skal dyppes i kalken uten å dyppe hele hånda samtidig. «Dip and go» er effektivt, det går raskt, det tar lite plass og mange flere kommer til nattverd. Det oppleves som litt høytidelig. Men jeg skal ikke ha for mye og ikke for lite vin på oblaten, jeg skal treffe oppi kalken uten å søle for mye på den som deler ut og det er generelt mange ting som kan gå galt. For synshemmede er det både dette med å bevege seg frem til stasjonen, dette med å få tak i en oblat og dyppe. For bevegelseshemmede innebærer intinksjon at man må vise frem rullestolen sin, og det er det jo ikke sikkert de synes er så gøy?

Her en søndag var jeg i en menighet som gjennomfører nattverden ved intinksjon, men menigheten er så liten at pastoren kom ned til meg i benken. Han skjønte at jeg ikke kom frem på grunn av synet mitt. Jeg syntes det var imponerende, andre kan oppleve det stigmatiserende å skille seg ut på denne måten. Men det vil være vanskelig å få en slik oversikt over alle menneskene i store menigheter.

Fra hjemmemenigheten min er jeg vant til «ta imot og send videre» – varianten. Et fat med brødbiter blir sendt rundt i benkeradene. Omtrent sånn som man gjør med kollekten. Deretter gjør man det samme med et fat små glass med vin. Alle sitter i benken hele tiden og alle kan håndtere brødet og vinen på den måten de synes er greiest selv. Og de kan sende det videre hvis de ikke ønsker å delta i nattverden.  For folk som er dårlige til beins er det et poeng i seg selv at man ikke skal måtte bevege seg. Jeg vet også at noen av disse syns det er stigmatiserende å skulle vise frem rullestolen eller rullator. Bevegelseshemning er tross alt et synlig handikap i motsetning til hva synshemming ofte er. Så jeg vil på bakgrunn av mine opplevelser og refleksjoner, si at «ta imot og gi videre» varianten er best fordi det diskriminerer færrest.

Uansett er nattverden en handling som alle troende skal få muligheten til å delta i på lik linje. Det virker på meg som nattverdpraksisen er lite gjennomtenkt og det virker som at jo større menigheten er, jo vanskeligere og mindre gjennomtenkt er dette. Det er et poeng at ingen skal føle seg hverken stigmatisert eller diskriminert.

«Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?  Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.» (1. Kor. 10,16)

Nattverden er en manifestasjon av menigheten som Kristi kropp. Jeg er også en del av denne kroppen. Jeg ber altså ikke om at menigheten skal inkludere meg, jeg ber om at nattverdhandlingen ikke ekskluderer meg.