Tråkk i vinterskog

– På hjemveien varmer det godt i ryggen, jeg kjenner hvor deilig det er å gå litt saktere. Nyter stunden av frihet, lydene fra trugene og duftene fra skogen. Vinterskogen gir fra seg færre dufter enn vår- og sommerskogen. Tone Mathisen har blitt trugetulling.

Av Tone Mathisen

Her hører du teksten som podkast.

Da jeg var barn, var ski noe jeg måtte. Jeg er blindfødt med en liten lyssans, men jeg syntes ski var styrete. Jeg ble aldri komfortabel med å miste kontrollen så grundig. Det var knall og fall og mange tårer. All ære til de voksne som stadig gjorde tapre forsøk på å gi meg gode opplevelser på ski. Dessverre var det nytteløst. På et par gamle fotografier smiler jeg og går på ski samtidig. Jeg mistenker at noen har kilt meg eller sagt noe morsomt rett før bildene ble tatt.

Før jeg ble trugetulling likte jeg ikke vinteren særlig godt. Jeg syntes i hovedsak den førte med seg mange utfordringer og store krav til å orientere seg. Holdepunktene mine forsvinner når alt enten blir dekket av snø, eller er snø eller isflater. Det er vanskeligere å oppfatte hvor jeg er. I sommerhalvåret kjenner jeg om jeg går på gress, grus, skogbunn, sand eller asfalt. Men om vinteren minner sanseopplevelsene om tåke. Det krever mye mer energi å ta seg fram, og større detaljkunnskap om terrenget. Når isen og snøen kommer, dekkes lydene i bomull. Elver og bekker blir borte.

Bilene og menneskene til fots kommer mye nærmere før jeg hører dem. Luktene blir svakere eller uteblir. Da skvetter jeg fortere, jeg rekker ikke å få varsel. Jeg føler meg mer innestengt. Mer prisgitt dagens vær. Og snøfonnene skyfles litt ulikt fra gang til gang, jeg må stadig forholde meg til nye orienteringspunkter. Men turene på truger hjelper meg til mer vinterglede. Jeg har blitt så glad i å gå på truger! Jeg har ikke noe mål om å skulle gå langt eller fort. Jeg skal bare oppleve, sanse og være.

Trugene er av metall og plast og ganske lette i vekt. Ikke slik som da jeg var barn. Da var de laget av bambus.

Bindingene er litt som gammeldagse kandaharbindinger. Jeg trengte veiledning for å kunne plassere foten. Du husker sikkert de der man tråkka inn i bindingen. Litt slik er truger også. Du må få foten på rett plass og få trugen til å sitte fast og stramme bak foten og over vristen. Truger krever ikke skisko, men du kan bruke det du har av utendørs-skotøy. Selv foretrekker jeg litt høye støvler som går litt over ankelen, det gir ekstra støtte og er bra for balansen.

Jeg lener meg på stavene og løfter foten for å trå ned i bindingen på truge nummer én. Får assistentens veiledning til å flytte foten slik at den kommer på rett plass. Sollyset reflekteres skarpt fra snøen opp i øynene mine. Jeg smiler og skyver solbrillene på plass. Lener meg på stavene en gang til, kommer inn i truge nummer to. Jeg bøyer meg og justerer bindingene. Så sjekker jeg at jeg har fått med meg alt i ryggsekken: mat, drikke og et greit sitteunderlag. Kvikklunsjen ligger i lomma. Så klart. Da er jeg klar for tur med assistent.

Vi går innover i skogen. Fordelen med truger er at du ikke trenger løyper. Du kan lage dine egne spor. Du synker litt ned i den løse snøen, men det går bra. Ledsager går foran og synstolker når det er behov: Du kommer til en oppoverbakke, nå vil det gå litt nedover. Sving til høyre, her er et tre. Du må dukke, dette treet har ei grein i hodehøyde.

Mesteparten av turen kan jeg få gå i egne tanker og følge lyden av ledsagers truger. Det holder som informasjon om retningen. Trugelydene overdøver ikke lyden av fuglene. Tempoet er selvvalgt. Jeg styrer skrittene og bevegelsene mine.

Vi kommer fram til stedet vi vil raste. Et hogstfelt. Setter oss på hver vår stubbe med matpakker og koser oss i sola. Vi prater om hvor vi vil gå hjemover, snuser inn vinterlufta. Lytter til fuglene. Gleder oss sammen over å sitte i ro og være.

På hjemveien varmer det godt i ryggen, jeg kjenner hvor deilig det er å gå litt saktere. Nyter stunden av frihet, lydene fra trugene og duftene fra skogen. Vinterskogen gir fra seg færre dufter enn vår- og sommerskogen. Men de er der, om du tar deg tid, leter og slipper dem til.