Jeg tror på det jeg spiller!

Hvis man skal skape kunst, kan man ikke glemme følelsene.

Undeland, Kari

Hun er nysgjerrig og glad i mennesker. Blid, engasjert og varm. Øynene er blinde, men Solveig-Marie elsker farger.
Føttene må finne veien på orgelpedalene.Solveig-Marie Oma (24) sitter på hybelen en tidlig morgen før dagen har kommet helt i gang. Hun vet at dagen blir full av mange gjøremål. Særlig er det teori og komposisjon hun må ta tak i nå ved avslutningen av semesteret. Hun går første året på musikkonservatoriet i Tromsø med kirkeorgel som hovedinstrument.

– Det var jeg selv som bestemte at jeg ville spille et instrument. Først var det piano, og senere ble det orgel. Jeg bestemte meg tidlig for å bli organist, og det som er så fantastisk med å holde på med musikk, er at jeg vet jeg ikke går lei. Jeg virkelig elsker musikk – og det har jeg gjort alltid.

Solveig-Marie er født sterkt svaksynt og mistet synet helt i førsteklasse på barneskolen. Solveig-Marie har kontroll på tangentene med hendene.

– Det jeg så best var farger, og jeg har fortsatt et veldig sterkt forhold til farger og er veldig glad i dem, smiler hun. Det gylne håret bølger seg rundt ansiktet og stemmen synger på Trondhjems-dialekt i de velformulerte svarene. Det er tydelig at hun ikke lar seg stoppe av det mange andre ser på som begrensninger.

Allsidig musiker

– Jeg liker egentlig aller best å spille sammen med andre. Det er kanskje ikke så typisk for en med kirkeorgel som hovedinstrument, men jeg synes samspill gir meg aller mest. Det skulle jeg gjerne gjort mer av.

Hun legger til at hun elsker å være kreativ, og gjerne skaper både tekst og musikk.

– Det siste året har jeg ikke hatt tid til å lage noe ny musikk, og det savner jeg veldig.

Solveig-Marie og venninnen Kristin Torske har imidlertid publisert fire sanger på Spotify i sjangeren visepop.

– Det er så herlig å spille sammen med Kristin, da får vi et spesielt fellesskap.

Solveig-Marie er en ganske allsidig musiker, hun spiller også saksofon, og hennes seneste stunt er å være trommis i lovsangsband.

– Jeg er selvsagt ikke særlig god på trommer, men musikken er enkel så det går bra, smiler hun.

Dette sier også noe om Solveig-Marie som person. Hun beskrives som blid, engasjert og varm av de som kjenner henne.

Genuint nysgjerrig

Selv trekker hun fram sin nysgjerrighet som en typisk side.

– Etter videregående gikk jeg på folkehøgskole på Latin-Amerika linje. Da fikk vi reise en del. Jeg elsker å reise, men denne sommeren må jeg nok roe ned litt. Det blir kanskje «bare» en tur til Finland.

-Tanken på å studere i mange år til er bare flott, jeg som er så nysgjerrig på alt og elsker å lære nye ting. Som musiker har jeg forresten fokus på å lære og utvikle meg hele livet uansett!

Hun bruker fingrene til å lese noter.Solveig-Marie forteller at hun før konservatoriet også fikk med seg et år på Ansgar Bibelskole i Kristiansand.

– Jeg er veldig glad i mennesker og nysgjerrigheten gjelder her også. I tillegg er jeg sta. Det varierer litt om det slår ut i positiv viljestyrke eller andre veien…

Når vi spør om hva som kan være utfordringer i studiehverdagen, forklarer Solveig-Marie om alt hun har å gjøre, ting som enhver student ville trekke fram. Likevel kommer hun ut for situasjoner som seende studenter ikke tenker over.

– Mange ting tar litt lenger tid for meg. Jeg må for eksempel lære meg all musikken jeg spiller utenat. Jeg leser punktskrift-noter, men selvsagt kan jeg ikke lese noter med fingrene samtidig som jeg spiller. Dessuten kan det være vanskelig og tidkrevende å få tak i slike noter. Og selvsagt kan det være frustrerende er når teknologi ikke fungerer.

Synlige stemmer

Solveig-Marie er en av skribentene i prosjektet «Synlige stemmer» som er en serie kronikker der blinde og svaksynte får komme frem med sine meninger. KABB publiserer innleggene og flere ganger har landsdekkende aviser ønsket å trykke tekstene. Hvordan kom du med i dette prosjektet?

-Jeg har en blogg der jeg publiserer egne tekster, fordi jeg er svært glad i å skrive. Prosjektlederen Frank Tangen hadde lagt merke til et av mine innlegg som hadde fått en del oppmerksomhet. Ettersom prosjektet lette etter skribenter, ble jeg spurt om å være med. Jeg synes det er en veldig bra anledning til å få publisert det en har lyst til å si. Vi står ganske fritt med hensyn til temaer og får en god skriveprosess med tilbakemeldinger underveis.

Tromsø

Solveig-Marie roser Tromsø som studiested.

– Konservatoriet her er ikke av de største, men desto koseligere. Jeg har alltid vært fascinert av den nordnorske dialekten og jeg liker måten her. Dessuten har jeg en fantastisk orgellærer, og det er lett å komme i kontakt med folk.

Likevel er det ikke helt opplagt at en synshemmet søker seg til studier i Tromsø.

– Vinteren er lang her oppe, og jeg er ikke spesielt god på vintermobilitet (ta seg fram i snø og is), men jeg har en glimrende ordning med brukerstyrt personlig assistent som jeg setter veldig stor pris på.

Solveig-Marie går i menigheten Frimisjonen i Tromsø, som er en del av Misjonskirken Norge. – Jeg spiller i lovsangsbandet som leder lovsangen på ungdomsmøtene. I juni skal jeg være med som leder på ungdomsleiren som er felles for hele Nord-Norge. Vi har også ei kristen studentgruppe som betyr mye for meg.

KABB

– Jeg har vært med på flere barneleirer i KABB og har gode minner derfra, men jeg er ikke så aktiv i organisasjonen nå. Jeg har faktisk vært med på å starte opp igjen en avdeling av NBFU (Norges Blindeforbunds Ungdom) her oppe, så jeg har kontakt med andre synshemmede. Jeg er jo kristen, og synes det er flott at KABB finnes som en organisasjon for kristne synshemmede. Jeg er veldig glad i litteratur og synes det er fantastisk at bøkene fra både KABB og NLB ligger på samme plattform i Lydhør-appen.

Solveig-Marie tar en tenkepause.

– Gjennom alt jeg har fortalt høres jeg vel ut som et supermenneske som fyker rundt hele tiden, jeg er jo ikke det. Det er ikke alt som går lett alltid. Noen ganger trenger jeg å hente meg inn også, da leser jeg lydbøker.

Solveig-Marie vil fortsette dagen på orgelkrakken. Alle følelsene hun har inni seg får utløp i musikken.

– Jeg tror på det jeg spiller. Dette tenker jeg ofte når jeg spiller kammermusikk. Da spiller jeg Bach sammen med en sanger. Og siden vi begge tror på det vi spiller og synger, er det ekstra fint å formidle musikk på denne måten.