Velkommen til kirken – om du kommer deg hit, da
Bildetekst: Ranveig med førerhund.
Av Ranveig Bredesen
Jeg er blind, og vil gjerne i kirken. Det er ikke alltid så lett. Kirkerommet der jeg bor er ganske tilrettelagt, det er veien dit som er problemet. Slik er det for mange.
Av Ranveig Bredesen
Tenk om organiseringen av gudstjenestene i Norge tok i betraktning oss som ikke kan komme til kirke på egenhånd! At det ble gitt hjelp til folk som har ekstra utfordringer. Og som ikke minst trenger kirken som arena for fellesskap. Hva med en skyss-ordning, for eksempel? Det er det mange som trenger.
For å kunne delta fysisk i en gudstjeneste, må en faktisk klare å komme seg til kirkebygningen eller forsamlingsstedet. Da Norge stengte ned i mars 2020, og vi både dette året og i 2021 måtte feire påske og jul på nye måter, fikk mange smake en hverdag flere menighetsmedlemmer møter hver eneste søndag. Korona var hovedårsaken, og både frykt og smittevern sto i sentrum da en måtte lukke dørene. Det ingen hadde sett for seg, var de omfattende ringvirkningene dette skulle få. Plutselig kunne alle delta i lokale gudstjenester, digitalt. Selve atkomstlogistikken var ikke lenger et problem – heller ikke for meg som ikke ser.
At NRK P1 sender radiogudstjeneste hver søndag er bra, den er kanskje den mest besøkte gudstjenesten i landet. I korona-tiden var det mange menigheter som publiserte små digitale hilsener i påvente av fysisk gudstjeneste-avvikling. Det innebar at mange fikk opplevelsen av tilhørighet i sitt lokalsamfunn. Det er nærhet på en annen måte enn å være en del av storsamfunnet, eller særpreget til et fremmed lokalsamfunn.
Nå som kirkene er fysisk åpne igjen og vi kan samles, lurer jeg på: Hvordan kan vi sikre tilgang for alle til menighetenes tilbud?
Da jeg flyttet til Oslo og begynte på Menighetsfakultetet (MF) som diakonstudent, sendte jeg mailer og ringte til flere av Oslos menigheter. Responsen fra så godt som samtlige var dørgende stillhet. Ingen svarte på det enkle spørsmålet mitt: «Hei, jeg er blind og vil gjerne komme meg til gudstjenester og samlinger hos dere. Kan dere hjelpe meg?» Om jeg fikk svar, var det ofte: «Vi ligger bare et par hundre meter fra t-banen, trikken eller bussen, du finner nok fram.» Veien til ulike menigheter ble først åpnet da jeg tilfeldig støtte på medlemmer, som i sin tur kunne hjelpe meg inn.
Det koster mye krefter å lære seg veien til et kirkebygg. Da jeg flyttet til Lambertseter, fant jeg tilfeldigvis ut at jeg kunne veien rett forbi innkjøringa til Lambertseter kirke. Jeg tok mot til meg og ringte menigheten. Det viste seg at den som tok telefonen, bodde i samme blokk som meg. Hun ble veldig glad for å kunne tilby å følge meg til sommergudstjeneste allerede neste søndag. Dermed var jeg inne.
Men, skal det å bli en del av det kirkelige fellesskapet være avhengig av at enkeltmedlemmer tilfeldigvis har mulighet til å si ja til spørsmål om «veihjelp»? Hva med steder der kollektivtransport ikke eksisterer, eller en er ute av stand til å benytte den? Hva med veien fra bussholdeplassen til bygningen? Og hva med hjelp for å kunne motta nattverd, eller delta på kirkekaffe?
Jeg tør ikke be om hjelp. Erfaringene fra alle de gangene jeg er blitt møtt med enten stillhet, et nei, eller «Vi skulle gjerne ha hjulpet deg, men …», sitter for sterkt i.
Etter å ha bodd i Oslo i noen år, møtte jeg en kirkelig ansatt i en menighet jeg hadde kontaktet for å få hjelp. De hadde forsøkt å få til en løsning for meg, men den viste seg å ikke fungere i praksis. Da jeg møtte vedkommende igjen helt tilfeldig, spurte han hvorfor jeg ikke hadde knyttet meg til menigheten. «Du er jo en så fin ressurs. Vi har mange oppgaver til deg.»
Avhenger muligheten for å bli inkludert i menigheten av evnen din til payback? Må noen se potensialet ditt før du kan få hjelp? Det er selvsagt godt å kunne bidra, å ikke bli betraktet som en som må plasseres på sidelinja. Men det må ikke være en betingelse.
Tenk om det ble mulig å delta på gudstjeneste også når en er på ferie et annet sted i landet. At det bare var å sende en epost eller ringe: «Hei, jeg ønsker å delta i gudstjeneste hos dere.
Hvordan løser vi det?»
Og være trygg på at du ble tatt helt fram. Til den vide porten. At du fikk komme «hjem» til rommet som betyr så mye for deg. Jeg er blind og har mine utfordringer med å komme meg til kirken min i Oslo. Men det samme gjelder folk over hele landet, uavhengig av funksjonsnedsettelser. Det er nok å ikke disponere en bil – så blir veien til gudstjenestefellesskapet kronglete.
Kirken burde tilby følge eller skyss til gudstjenester som en ordning, ikke som særskilt «tilrettelegging» for folk med spesielle behov. Altså: Hvordan kan menighetene henvende seg til medlemmene sine, uavhengig av funksjonsnivå, kulturelle bakgrunn eller sosioøkonomiske status?
